En sekvens

Kommentar

En sekvens er først og fremst om en kort del, som jeg husker fra begynnelsen av den situasjonen, der jeg ble påvirket med disse påvirkningene. Den delen indikerer at disse forbryterne kan ha visst om meg fra min barndom. Men jeg kan ikke bli sikker på det. 14. februar 2016.

En sekvens

Det jeg skriver om i denne teksten, er utydelig. Noe indikerer at det kan være riktig. Om det hadde vært tydelig som sola på en skyfri himmel, som om det hadde hendt i går, tydeligere enn alt annet jeg husker, hevet over enhver tvil; da kunne det typisk ha vært en hukommelseshallusinasjon. Dette er ikke som det, og derfor kan det være noe riktig med det. Men, det er andre vanskeligheter med dette. Dette er noe jeg husker fra begynnelsen, da disse påvirkningene ble gjort mot meg. Øyeblikkelig etter at jeg er blitt påvirket med dette stoffet, eller stoffene, kan hukommelsen min ha blitt påvirket og forandret. Men dette har vært i tankene mine i noen måneder nå, og jeg tenker det er et eller annet, med dette.

Det er først at jeg er i en korridor øverst i den bygningen, i 1976. Jeg kan ikke huske hvorfor jeg er der. Jeg kan ha arbeidet i nærheten, og blitt spurt om å komme og se på noe. Eller, det kan ha vært noe jeg hadde å gjøre i den korridoren. Det var forskjellige personer i korridoren, og en av dem sa at en personene inni et av kontorene der, ønsket å snakke med meg. Og jeg gikk inn for å snakke med ham.

Inni det kontoret, er det en kort sekvens, som utydelig har fremkommet i min hukommelse. Jeg kan ikke huske hva som hendte før og etterpå.

Personen spurte meg om hvor jeg vokste opp. Jeg fortalte ham hvor det var. Han svarte at han visste om det stedet. Det var et selvbyggerlag med rekkehus, av arbeidere fra et stort skipsverft i Oslo på den tiden. Det var mange av disse rekkehusene. Han spurte meg om det var vi, som bodde i enden av disse rekkehusene. Jeg svarte ja. Han sa at da visste han hvem jeg er, og at han, da visste hva han skulle gjøre. Dette var i 1976.

Dette kan være alt mulig. Det kan være sant. Og det kan vare noe som bare skal gi meg en følelse om noe som dette. Det er umulig for meg å bli sikker på sånne ting.

Her er et bilde av meg fra bursdagsselskapet mitt i 1962, da jeg var syv år. Jeg er sammen med noen av de andre barna i nabolaget. Jeg hadde vært i bursdagsselskapet til en av de andre, noen måneder tidligere. Jeg var den eldste av dem, vi hadde vært sammen i mange år. Sammen hadde vi gradvis sett hvordan husene ble ferdige. Andre barn i nærheten var eldre enn meg, de gikk på skolen, og derfor så jeg dem ikke så mye. Disse barna snakket til meg av og til, og var snille mot meg. Dette var et sted der jeg likte å være.

Bursdagen min var 8. juni, 1962. Jeg har også et bilde av at min mormor besøkte oss 20. juni 1962. Jeg husker at hun ønsket, at jeg skulle være sammen med henne på setra. Jeg likte ikke det. Men jeg måtte det. Det var imot min vilje. Jeg hadde likt å være der sammen med foreldrene mine. Sammen med foreldrene mine riste jeg også til min fars familie, og andre steder.

Da jeg hadde vært sammen med mormoren min den sommeren, snakket hun på slutten av sommerferien til meg, om at min venns far var noe veldig dårlig. Jeg likte ikke det heller. Men hun snakket om det på en måte som var, at jeg måtte tro på det hun sa, fordi hun visste hva hun snakket om. Jeg forstod ikke noe om det.

Jeg tenker at da jeg kom hjem, prøvde jeg å snakke til vennen min om dette, og etter det, ville ingen være sammen med meg mer. Da jeg begynte på skolen ble alt mulig veldig mentalt pinefullt for meg, men jeg forstod ikke noe om hvorfor.

Dette var om at min venns far var kommunist, det var vanlig på det stedet. På skipsverftet hadde arbeiderne hjulpet til med sabotasje mot okkupasjonsmakten i løpet av annen verdenskrig, og arbeidere hadde blitt tilfeldig drept. Dette var bare noen få år tidligere, på den tiden i 1962. Å snakke dårlig om disse folkene, var forstått som veldig ondskapsfullt. Kommunistene var populære i Norge etter annen verdenskrig, fordi de hadde kjempet så hardt for vår frihet, mot okkupasjonsmakten. Mange av dem ble drept. Deres ide om at alle mennesker er likeverdige, er heller ikke noe å tenke dårlig om dem for.

Jeg tenker at folks tanker om disse tingene har blitt rotet til. Folk hadde en sammensatt forståelse om disse tingene. Folk så på forskjellige ideer som de tenkte på og snakket om. Folk kunne typisk ha motsetningsfylte synsmåter om disse tingene, og det kunne være noe vanskelig for folk å forholde seg til.

Det ser ut som om moren min tenkte, at ingen ville være sammen med meg, fordi jeg var for flink. Og hun sa til meg at det var mulig å bli for flink, og på grunn av det, ville ingen være sammen med meg. Det var da jeg skulle lære alfabetet. Jeg lærte ikke alfabetet i løpet av hele grunnskolen, læreren min på skolen gjorde også sitt til å nå det målet.

I oppveksten hadde jeg sterke mentale piner, men jeg forstod ikke hvorfor. Da jeg kom til min fars foreldre i jula 1962, hadde jeg blitt så tynn at besteforeldrene mine fortet seg til butikken og kjøpte dyp og flat tallerken og bestikk til meg som julepresang, og de sa at jeg måtte spise mer. Jeg tenker at det hjalp litt. Jeg likte å bruke disse tingen da jeg spiste.

Alle somrene måtte jeg være sammen med min mormor. Da foreldrene mine reise vekk, gråt jeg, men mine foreldre så ikke det. Mormoren min maste hele tiden for å få meg til å le.

Denne oppdelingen av livet mitt I to deler mens jeg vokste opp, tok meg vekk fra min kontakt med foreldrene mine. Jeg snakket ikke med noen om disse tingene, mens jeg vokste opp. Jeg var 100% alene om det.

Jeg tenker at det er sannsynlig, at disse forbryterne, som bruker mental kontroll, har påvirket min mormor. Men jeg vet ikke noe om det. Hun var et snilt menneske, som hadde noen enkle ensidige ideer. Det var mye antikommunistisk propaganda på den tiden. Hun var en hjelpsom person, som ønsket å være snill mot andre. Hun hadde hatt en sønn som døde av lungebetennelse, da han var to år. Hun levde med husdyrene sine og ville dyr i villmarka. Jeg hadde mye moro på setra; sammen med min mormor, det var andre barn å leke med, og mange morsomme ting å gjøre.

Jeg ble lært opp av mine foreldre til å se ting fra forskjellige sider. Moren min fortalte meg at det kunne være noe godt i forskjellige ideer, at folk hadde gode hensikter med sine forskjellige ideer.

Alt jeg har skrevet om her, er veldig utydelig. Det er et eller annet, med det. Men det er vanskelig for meg å bli sikker på det jeg har skrevet om her. Det er noe veldig utydelig.

Søndag 14. februar 2016, David H. Hegg