www.davidhegg.info

156. En samtale

Etter den forrige teksten “155. Mine tidligste år” 16. mai, har jeg husket mer av samtalen med kvinna som eide hytta, noen år etter at vi hadde flyttet. Dette hendte i 1964 eller kort tid etter det. Dette er både utydelig og tydelig. Ord for ord er det vanskelig å huske helt riktig. Hele samtalen er absolutt klar og tydelig. Først tenkte jeg at siden det er vanskelig for meg å huske riktig, så skal jeg ikke skrive noe. Men etter noen dager, har det hele blitt klart og tydelig. Og det synes også som om påvirkningene av forbryterne, kan ha blitt bygd på det som dette handlet om. Derfor skriver jeg om det, selv om det er vanskelig å huske 100% riktig. Det som jeg skriver om her, er bare litt av samtalen.

Å huske dette har en sterk virkning på meg. Det er som om jeg kommer tilbake til meg selv, som jeg var, da jeg snakket med personen, som jeg skriver om her.

▪

Kvinna som eide hytta, spurte meg om jeg husket navnet hennes. Jeg husket bare etternavnet hennes. Hun sa at hun hadde tenkt på meg. Hun sa at da vi sa adjø til hverandre, da sa jeg navnet hennes, og jeg sa at jeg ville komme å besøke henne igjen. Og nå skulle hun snart dø, derfor hadde hun bedt oss komme og besøke henne før hun var død, sa hun. Hun sa hva fornavnet sitt er.

Hun hadde tenkt på at jeg hadde mange venner å være sammen med. Har du mange venner, spurte hun. Jeg svarte at jeg ikke hadde mange venner. Jeg hadde en venn, som var yngre enn meg. Foreldrene hans var veldig snille mot meg, og jeg var ofte hjemme hos dem. Jeg hadde ingen venner fra min egen skoleklasse.

Hun spurte meg om hvordan det går på skolen, og jeg svarte at det ikke går bra på skolen. Hun spurte om hva problemet er. Jeg svarte at alt jeg skriver blir feil. Hvert ord jeg skriver er skrevet feil, jeg skriver bare en masse skrivefeil. Mange ord har mer enn en feil, sa jeg. Jeg kan ikke lese heller, sa jeg. Hun smilte overrasket og snilt med et hm, og sa; du har lest den boka jeg gav til deg. Ja, den boka var morsom å lese, sa jeg. Da kan du lese, sa hun. Ja, svarte jeg.

Kan du fortelle meg noe om hva som har hendt, så det har bitt som det, sa hun. Nei, jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn, svarte jeg. Kan du ikke fortelle lite grann om hvorfor, sa hun. Nei, jeg vet ikke noe om hvorfor, svarte jeg.

Hun sa til meg, at du er veldig flink. Hun vet det, sa hun. Da du bodde her, fant hun ut det, sa hun. En gang var det en annen person der sammen med henne, som også forstod det, sa hun. Den personen arbeidet i det samme forlag som hun arbeidet i, sa hun. Kanskje du kommer til å skrive bøker en dag, du er flink nok til å gjøre det du, sa hun og smilte.

Hun sa til meg, at du er veldig musikalsk. Du sang så fint, sa hun. Synger du nå, spurte hun. Jeg svarte at jeg ikke klarer å synge. Det var trist å høre, sa hun.

Hun sa til meg, at du vil komme til å finne en vei til å bruke evnene dine, på en eller annen måte. Hun sa til meg, at du må forstå det. Hun sa at nå hadde faren min hørt det, så han forstår det.

Da du bodde her, sa hun, da kom du over til meg. Og da ble jeg glad i deg, sa hun. Du og jeg var mye sammen, sa hun, og derfor ønsket hun å snakke med meg før hun døde.

Hun begynte å snakke om at hun ønsket å gi meg alle bøkene sine og huset sitt. Først, var samtalen om at jeg ikke kunne bo der alene, og at vi hadde et hus. Hun sa at mine foreldre kunne leie ut huset sitt, og bo der sammen med meg. Ettersom vi snakket, ble jeg veldig trist og begynte å si at jeg ikke brydde meg om huset. Jeg sa at jeg er glad i henne, og ikke i huset. Det var hyggelig å høre, sa hun. Men du kan jo ta huset allikevel, sa hun. Nei, sa jeg, jeg vil ikke ha huset, jeg er glad i deg. Jeg tenker at faren din synes, at du skal ha huset, sa hun, du kan tenke på det. Jeg vil ikke ha huset, sa jeg. Jeg trodde at du ville bli glad for å få huset, sa hun. Nei, jeg er ikke glad, jeg er trist, sa jeg. Jeg vil ikke at du skal dø, sa jeg. Vi skal alle dø, sa hun og smilte. Men du skulle ikke dø så tidlig, sa jeg. Jeg er ikke så ung, sa hun, jeg har levd en stund. Men du kunne ha levd litt lenger, sa jeg. Hun svarte at hun kanskje hadde noen få dager igjen å leve, men så er det over. Jeg sa at jeg er glad i henne, og ikke i huset. Jeg bryr meg ikke om huset, sa jeg. Jeg følte en sterk forbindelse av forståelse mellom oss. Hun sa at hun ikke bryr seg om huset mer hun heller, så da har vi det samme synet på det, sa hun og smilte. Jeg vil ikke ha huset, sa jeg, jeg vil være sammen med deg. Da kan vi være sjelevenner, sa hun. Ja, sa jeg, jeg vil være venner med deg. Da skal jeg huske deg, om det er noe etter dette livet, sa hun. Ja, sa jeg, jeg vil alltid være venner med deg.

Hun sa at boka jeg hadde fått, var om “reiser inn i det ukjente”, og at nå skulle hun snart reise inn i det ukjente. Hun lurte på hva det er.

Hun fortalte meg at mannen hun var glad i, hadde blitt drept i annen verdenskrig. Da hadde hun blitt så trist, og hun hadde ikke ønsket å svikte ham. Hun ønsket å fortsette å være glad i ham som gav livet sitt. Derfor hadde hun levd alene, hun hadde ikke sluttet å være glad i ham, sa hun med et smil. Hun sa at fotografiet der borte, er et bilde av ham, det var et innrammet svarthvitt fotografi av en ung mann. Hun spurte meg om jeg så ham, og jeg svarte at jeg så ham. Da har du sett ham, sa hun, og smilte til meg. Ja, svarte jeg.

Hun fortalte at hun mistet så mange av familien sin og vennene sine i annen verdenskrig, og hun hadde blitt så trist på grunn av det. De kjempet så mye imot det som hendte, sa hun, og mange av dem ble drept. Derfor hadde hun blitt alene. Etterpå hadde hun ønsket å arbeide imot krig. Det er noe vi ikke forstår, sa hun. Det er noe vi må finne ut om hva er, som forårsaker krigene. Første verdenskrig var forferdelig. Annen verdenskrig var verre. Det som foregår nå, er til og med enda verre, om det blir krig, sa hun. Ja, svarte jeg. Det må ikke skje, sa hun. Nei, sa jeg.

Hun snakket om at det er noe vi må finne ut. Noe er feil. Hun snakket om at i slutten av de to bøkene “Wells’ verdenshistorie”, av H. G. Wells; hadde han skrevet om at vi må slutte å krige. Men det hadde ikke gått sånn. Vi har prøvd å finne ut om det, sa hun, men det er noe vi ikke finner ut om. Du er så flink, kanskje du kan klare å finne ut om det, sa hun og smilte til meg. Vil du prøve å gjør det, spurte hun meg. Ja, svarte jeg. Da smilte hun. Da får faren din ta vare på disse bøkene til du blir voksen, sa hun.

Hun sa til meg at noen ville bli glad i meg, og du må bry deg om henne, og ikke være alene som hun hadde vært. Ja, det skal jeg gjøre, svarte jeg.

Hun snakket om at mannen hun var glad i, røkte pipe. Han inhalerte ikke røyken ned i lungene, og da var det ikke farlig, sa hun. Hun snakket om at han hadde sagt, at da han røkte på den måten, virket det litt, og det var akkurat nok til å tenke litt bedre, sa hun og smilte. Han røkte bare litt, sa hun. Kanskje du også kan gjøre det. Men du må vente til du er blitt voksen. Da kan du tenke enda bedre, sa hun. Han hadde en rett, og en bøyd pipe, sa hun. Men da må du bare røyke litt, sa hun. Ja, sa jeg. Og du må ikke la pipa bli varm, fordi det er veldig farlig. Det gjøre ikke noe om pipa slukner mange ganger, det er bare bra, sa hun. Han sa det, sa hun og smilte. Når pipa sluknet, sa han at det bare var bra, fordi da ble ikke pipa for varm. Når han røkte, sluknet pipa hele tiden, sa hun og smilte. Han røkte pipe når vi snakket sammen, og da sluknet pipa mange ganer, sa hun.

Du må ikke begynne å røyke sigaretter, det er ikke noe bra, sa hun.

Hun sa at hun nå hadde tenkt på, at hun kanskje ville komme til å se ham igjen, når hun var død. Hun hadde tenkt på det nå, når hun snart skulle dø, sa hun. Ja, sa jeg, kanskje dere vil møte hverandre igjen. Jeg tenker på om det kan være noe som det, vi vet ikke, sa hun. Ja, vi vet ikke hvordan det er, sa jeg. Om jeg møter ham igjen, skal jeg fortelle ham om deg, sa hun. Ja, kanskje vi møtes igjen, sa jeg.

▪

Når jeg nå husker dette, forstår jeg hvorfor jeg ikke har huset. Jeg brydde meg om henne, og ikke om huset. Og det er fortsatt sant, det er henne som betyr noe for meg. Hun har vært viktig for meg, mye mer enn hva et hus kan være. Selvfølgelig brydde jeg meg om henne, og ikke noe om huset. Hun er veldig viktig for meg. Huset er ikke viktig for meg.

▪

Den dagen vi flyttet fra hytta, var en dag den sommeren jeg var fem år i 1960. Vi stod innenfor den åpne porten ut til veien og den lille parken. Hun stod nærmest huset. Jeg stod nærmest porten. Vi snakket litt da vi sa farvel til hverandre. Adjø da David, sa hun. Adjø da “Navn”, sa jeg. Du kommer vel og besøker meg, sånn at jeg får høre hvordan dere har det i det nye fine huset deres, sa hun. Ja, jeg vil komme å besøke deg, sa jeg. Da må du ta med deg mammaen og pappaen din da, sånn at vi møtes igjen alle sammen om en stund, sa hun. Ja, sa jeg. Da sier vi bare farvel for denne gang da David, sa hun. Ja, det gjør vi, sa jeg. Farvel David, sa hun. Farvel “Navn”, sa jeg.

▪

Da jeg kom hjem etter den siste gangen jeg snakket med henne, fortalte jeg moren min at hun hadde fortsatt å være glad i den mannen hun var glad i, som hadde gitt livet sitt i annen verdenskrig. Er det sånn det er med henne, svarte hun. Jeg sa at hun hadde ønsket å gi meg hele huset, men at vi har huset vårt. Jeg bryr meg ikke om huset, sa jeg, jeg er glad i henne. Ja det er du, svarte moren min. Jeg sa at hun hadde snakket om at det er viktig å arbeide mot krig, og at jeg også ville gjøre det. Moren min svarte at det er riktig å gjøre det.

Jeg fortalte at hun hadde noen få dager igjen å leve. Men etterpå hørte jeg, at hun hadde bitt så syk, at hun ikke kunne snakke. Og etter noe tid hørte jeg at hun hadde dødd.

▪

Etter at jeg har husket dette, tenker jeg at forbryterne kanskje har påvirket meg, med utgangspunkt i dette.

Det synes for meg, at piperøyking en ting, som det er blitt gjort mye påvirkninger angående. Jeg har blitt påvirket til å røyke pipa for varm på alle tenkelige måter. Og jeg var påvirket til å legge vekk pipa, og begynne å røyke sigaretter istedenfor pipe.

Jeg har blitt påvirket til å trekke for mye, for å lage for mye brennende glør i tobakken, og til å være for utålmodig med å røyke inn pipa. Jeg var også påvirket til å ikke bry meg om at munnen min ble brent.

Disse påvirkningene virket sterkt, og var på en måte, som fortsatte. Jeg tenkte ikke på at jeg gjorde det feil, jeg bare gjorde det på den måten. Jeg tenker at forbryterne kan ha gjort lignende ting mot andre.

Jeg lurer på om forbryterne har ønsket å ødelegge det piperøyking en gang var. Jeg har tenkt på at forbryterne har påvirket til sigarettrøyking og inhalering av røyken; og at de har påvirket folk til å røyke for mye. Det er mulig å si at det synes som, at forbryterne tidligere påvirket folk til å bli røykemaskiner.

Jeg har tenkt på at de har påvirket til å gjøre røyking mer farlig, enn hva det først var, fordi de ikke vil at folk skal røyke pipe av og til på den riktige måten. Det er tegn på at noen piperøykere kan ha blitt påvirket til å røyke for varm røyk. Da blir både røyken og munnstykket for varme, på en farlig måte. For meg, synes det som at forbryterne vet veldig bra om det, og har påvirket meg til å gjøre det feil.

Det har vært mange påvirkninger angående dette. Er det fordi forbryterne har ønsket å ødelegge hvordan hun som eide hytta, fortalte meg om piperøyking? Jeg tenker på det, og lurer på om det kan være sånn.

▪

Det neste er hvordan jeg har blitt påvirket til å starte atomkrig. Er det også på grunn av hva denne kvinna fortalte meg? Jeg tenker på det, og lurer på om det kan være sånn.

▪

Fordi forbryterne har påvirket meg til å røyke pipe på feil måter, vil jeg nedenfor skrive litt om hvordan jeg har funnet ut om å gjøre det riktig.

Det er litt av hvert å lære om piperøyking, her vil jeg bare nevne litt av dette. De mest vanlige pipene er laget av briar. En briar‐rot egnet for pipeproduksjon er ofte mellom 60 og 100 år gammel. Det er nødvendig å røyke inn en ny briarpipe. Det lønner seg å gjøre dette grundig, og ikke forte seg. Et belegg av karbon vil begynne å bygges opp inni pipehodet. Begynn med noen halvfulle piper med tobakk, eller mindre, og vær veldig forsiktig så ikke pipehodet blir brent. Om det er biter av aske igjen i pipa etter at du har tømt ut asken, er det mulig å blåse ned i pipa, (beskytt øynene). Dette forårsaker at bitene fyker ut i alle retninger, derfor kan det ikke bli gjort alle steder. Det er også mulig å bruke noe mykt, til forsiktig å “hjelpe” bitene ut. Å ta den brukte piperenseren og bøye den i to parallelle pinner, og bruke den bøyde enden, er brukbart. Fortsett med dette inntil bunnen av pipa viser hvordan belegget har begynt å bli synlig. Da er den viktigste delen gjort. Fortsett med gradvis å fylle opp pipa mer og mer.

Noen ganger har jeg opplevd at pipehodet virker veldig uttørket, da kan det være nyttig forsiktig å røyke fulle pipehoder for å bringe mer fuktighet inn i pipehodet. Følg nøye med på hva som skjer i pipehodet når du røyker inn pipa, vær forsiktig og prøv å gjøre det beste. Uttørket tre kan kanskje også ha forårsaket at pipeskaftet sitter for mye fast fordi treet har tørket ut og krympet veldig lite. Forsiktig å rulle sammen litt sandpapir, å snu det rundt inn i trehullet, i den samme lengden som pipeskaftet går inn i hullet; kan hjelpe. Dette må gjøres veldig lite, og veldig forsiktig, litt og litt til pipeskaftet passer riktig, og ikke for mye. Støvet må bli fjernet.

En pipe skal ikke bli brukt for ofte, den må tørke etter bruk. Å plassere pipa rett opp for å tørke, er det mest vanlige å gjøre.

Piperensere er brukt til å rense pipeskaftet, og røret inn i pipehodet, etter hver røyk. Stopp piperenserne før de er inni pipehodet. Et belegg av karbon skal gradvis bli bygd opp inni bunnen av pipa. Lange piper behøver lange piperensere, lagd for lange piper.

Når pipa er røkt inn, gjør det pipa bedre å røyke at du bruker en pipestapper (pipe tamper), som er en nyttig liten ting. Stapperen er brukt til å presse de øverste glødende delene av tobakken sammen av og til, det er en viktig liten ting å gjøre.

Fjern aldri hele belegget av karbon inne i pipa. Men før det har nådd 2 mm, er det riktig å fjerne litt av dette belegget med et egnet pipeverktøy. Eller noe annet som er egnet til å bruke, til bare å fjerne litt. Utsett det istedenfor å gjøre det feil. Den ideelle karbontykkelsen er 1,5 mm. Det tar tid før dette er nødvendig å gjøre. Fjern bare litt av det, og ikke hele belegget. Belegget er aller viktigst nederst i pipehodet. Her, er å fjerne for lite; bedre enn å fjerne for mye. Men for mye karbon inni pipehodet, kan forårsake at treet sprekker.

Den vanskeligste delen, er når glørne brenner i bunnen av pipehodet. Det er alltid viktig å røyke veldig forsiktig i denne avsluttende fasen. Det er mye bedre å være for forsiktig, og lære på den måten; enn det motsatte, som er å ødelegge pipa og brenne munnen din. Noen ganger kan briar‐treet kanskje avgi en særegen søtaktig smak til røyken, når glørne brenner i bunnen av pipa. Dette behøver ikke å være noe galt, men om du legger merke til den smaken, da er det på tide å bli forsiktig. Det er bedre å stoppe for tidlig, enn for sent. Det kan typisk være et signal om, at da er det best å stoppe øyeblikkelig. Treet kan begynne å avgi denne smaken rett før det begynner å brenne.

Det behøves litt ekstra, for å få tobakken til å begynne å brenne. For eksempel; tenne på den, så bruke stapperen, og tenne på igjen. Dette kan være på forskjellige måter. Det gjør ikke noe om du må tenne på pipa igjen. Det riktige er å være så nærme til at pipa slukner, som mulig, hele tiden, og det gjør ikke noe om du må tenne på igjen. Vær forsiktig når glørne brenner i bunnen av pipa, så du ikke forsøker å sette fyr på bunnen av pipehodet. Etter noe tid lærer du å forstå når tobakken er brent opp. Hele tiden er det bedre å være for forsiktig, enn det motsatte. Det ødelegger ikke pipa å være for forsiktig, men det motsatte kan ødelegge pipa.

For mye glør i pipa, ødelegger pipa; og er farlig for munnen, fordi røyken og munnstykket blir for varmt. Når røyken ikke er inhalert; da er det for varm røyk i munnen, og et for varmt munnstykke, som kan være veldig farlig. Dette tar det noe tid å lære å gjøre riktig.

Det er nødvendig å røyke pipa forsiktig. Å bevege tunga hele tiden, og holde den vekk fra åpningen på munnstykket; er lurt. Det er også smart å holde munnstykket på forskjellige steder mellom leppene, og åpningen på munnstykket vekk fra alle deler inni munnen. Ikke putt munnstykket langt inn i munnen. Ikke la åpningen på munnstykket peke mot det samme punktet i munnen hele tiden. På grunn av dette; holder jeg alltid pipa i hånden min, og ikke mellom tennene mine.

Å legge vekk pipa av og til, for å la den bli kaldere, og tenne den igjen, er en enkel måte å hindre den i å bli for varm på. Det finnes små sammenleggbare pipestativer for det bruket, men det kan også være mange andre enkle ting å bruke på den måten. Til en lang pipe, er det best å finne noe, som er egnet for den lange pipa.

For store biter med tobakk forårsaker for mye flamme og for varm røyk. Pipetobakk skal være litt grov, men ikke for mye. Det er forskjellige snitt med pipetobakk. Snittet kalt “Ribbon” (Strimler) er enkelt å bruke. Disse lange strimlene med tobakk skal stappes om hverandre ned i pipa; ikke for hardt, og ikke for løst. Vær på vakt mot store biter, som brenner for mye. Smuldre dem til små biter, eller fjern dem. Vanligvis er det ikke mye sånt. “Ribbon” er grovere enn rulletobakk, og er forskjellig fra det.

Noen andre pipetobakker behøver å bli preparert før du kan stappe pipa. Dette må bli gjort riktig. For eksempel, “ Flake” (Flak), lagd av sammenpresset tobakk og skåret til flak; er nødvendig å preparere på den riktige måten, før pipa stappes. Vanligvis blir flake tobakk smuldret før pipa stappes. Men det er forskjellige idéer om hvordan ting kan gjøres. Folk som røyker pipe, prøver forskjellige tobakker for å finne ut om dem.

Lange piper har kjøligere røyk. Pipefiltre absorberer en god del skitt. 9 mm aktivt‐kull‐filtre (active charcoal filters) er de mest brukte, men det er også andre forskjellige typer gode pipefiltre. Ett aktivt‐kull‐filter, er normalt for en full pipe. Om siden rundt hullet i pipehodet er tynn, da er pipa mer vanskelig å bruke, og den vil også bli varmere. Tobakken kan bli tørr etter noe tid, det er mulig å bruke en “terracotta humidifying stone for tobacco” (terrakotta fuktighets‐stein for tobakk), for å gi tobakken litt fuktighet igjen, men ikke gjør det for mye. “Terracotta stone” (terrakotta‐stein) er som en svamp, som først legges i vann i noe tid, for å bli fuktig.

Å bare røyke litt av og til, er den riktige måten å røyke pipe på. Om du liker å røyke pipe; da er å røyke litt, bra; men å røyke for mye, er dårlig. Ikke slurv med pipa. Det tar litt tid å lære å gjøre det riktig. Vær forsiktig om du ønsker å røyke pipe. Ikke lur deg selv; for mye piperøyking kan begynne å forårsake problemer, ikke lyv til deg selv om det. Ikke røyk for mye, om du ønsker å røyke pipe.

Om du aldri inhalerer piperøyken, da ønsker du aldri å gjøre det. Sigaretter passer ikke til å røyke på den samme måten som pipe. En pipe smaker sterkere enn en sigarett.

Det jeg har skrevet om her, er det jeg gjør selv. Jeg kan la være å røyke pipe for noen dager, for noen måneder, eller lenger, det er ikke noe problem for meg. Jeg kan la det være så mye jeg ønsker å gjøre. Virkningen jeg får fra piperøyken er litt, og ikke mye. På samme måten som jeg tenker at det er bra å røyke pipe, tenker jeg også på at det er bra å la det være. Om jeg holder pipa med den ene hånden, og skriver med den andre, da slukner pipa mange ganger. Da tenner jeg ikke på den igjen med en gang, fordi jeg er for mye opptatt av hva jeg skriver.

Det er mer å lære om piperøyking, enn hva jeg har skrevet om her. Forskjellige tobakker er forskjellige, og mye mer. Det viktigste; er alltid å røyke forsiktig, og ikke for ofte. Litt er bra. For mye er dårlig. Dra aldri den skitne røyken ned i lungene.

Maispiper (Corn Cob Pipes) er billige og gode. De behøver ikke å røykes inn. Men allikevel er det mulig å finne noen få råd om hvordan å gjøre det. De første pipestappene, omkring seks, vil brenne rør‐pinnen inn i bunnen. Dette smaker vondt, men la dette skje for å forkulle treet. Men ikke brenn munnen din! Gjør aldri det! Det er mulig å blåse forsiktig ned i pipehodet, og gjøre det på den måten, istedenfor å trekke. Men ikke blås for mye heller, bare litt. Etter en røyk, sett maispipa på bordet og la tobakken brenne ut. Etter de første par røykene, bruk noe å banke ut det forkullede treet i bunnen, gjør dette omtrent seks ganger. La det naturlige pipebøsset være, dette vil bygge opp aske og fuktighet nederst i pipa. Dette vil skape et naturlig fyll nederst i pipehodet, så du ikke brenner ut maiskolben din.

Merskumspiper (meerschaum pipes) er en annen sort gode piper. Disse pipene skal ikke røykes inn på samme måten som briar‐piper. Ikke noe belegg av karbon skal bygges opp innvendig i pipehodet. Det er forklaringer om hvordan sånne piper skal brukes, tilgjengelig på Internettet. En brun tone vil gradvis bygges opp utvendig på pipehodet, fra piperøret og oppover. Røyk den bare en tredjedel ned, inntil den øverste tredjedelen har blitt fyldig brun. Så gjør det samme med to tredjedeler nedover. Etter det, kan du røyke hele pipehodet fullt. Dette er bare noen få ord, for å forstå at disse pipene er forskjellige, det er mer å finne ut om sånne piper.

Det er enda flere forskjellige slags piper, som det er mulig å finne ut om.

Finn ut om de helsemessige sidene av piperøyking, og tenk på det, og ikke fortreng det. Glem aldri dette. Da er det mulig å røyke litt pipe av og til.

Om du forstår at du ønsker å røyke mer enn du hadde tenkt på å gjøre; da må du forstå, at dette er en svak tendens, som du ikke skal la begynne å bli sterkere. Dette ønsket om å røyke igjen, forsvinner når du ikke gjør det. Ikke røyk for mye fordi du har begynt å like det, det ødelegger det du liker.

▪

Kaffe gjør også hodet mer våkent. Te har den samme virkningen, men ikke så mye som kaffe.

▪

Om det blir vanskelig å forholde seg til sånne påvirkninger av forbryterne inne en selv, da er det best å ikke stimulere tankene sine og vanskelige reaksjoner. Om sånne ting blir vanskelig, hjelper det å glemme det hele, og konsentrere seg om noe annet i noe tid.

23. mai, 2017, David H. Hegg