www.davidhegg.info

155. Mine tidligste år

Fordi jeg har vært opptatt med min barndom i noe tid, tenkte jeg at jeg like godt kan skrive litt om mine første år. Da har jeg gått så langt, som mulig, i å se tilbake i mitt eget liv. Jeg er født i Oslo 8. juni 1955, det var en onsdag. De første fem årene bodde jeg sammen med foreldrene mine i en hytte i en ganske stor hage til et stort hus. Så langt jeg husker, hadde hytta to rom i første etasje, og et loft der vi sov. Det var ikke vann i hytta, så vi måtte gå og hente vann fra det store huset; fra en vannkran på utsiden av huset om sommeren, og fra innsiden av huset om vinteren. Det store huset var et alminnelig hus med to etasjer. Eieren var ei kvinne. Hun var snill mot mine foreldre og meg. Moren min arbeidet litt i huset, og faren min arbeidet litt i hagen, som hadde mange frukttrær.

Drabantbyer ble bygd omkring Oslo bysentrum fra 1953. Eneboliger var de vanlige boligområdene omkring Oslo bysentrum i 1955. Vi bodde nordøst for Oslo bysentrum. Folk i familien min bodde i nabolaget, og det var på grunn av bekjentskaper at vi fikk dette stedet å bo.

Moren min fortalte om at de første dagene, da jeg var hjemme, da hadde de ikke en barnevogn; og hun bar meg på armen sin, da hun gikk til kolonialbutikken i nærheten for å handle. Så da, fikk jeg litt utsikt over hva som var rundt meg. Etter noen dager, fikk de en barnevogn; og da kunne jeg se opp i himmelen, og se skyene, fuglene, tretoppene og menneskehoder. Jeg husker ikke noe fra denne aller første tiden, men jeg husker at vi bodde på dette stedet. Jeg hadde en venn jeg lekte med, ei jente på min alder. Jeg tenker at forbryterne har påvirket meg til å forandre dette, og til å ikke huske henne riktig. Men når jeg ser på bilder av oss to, er det som om jeg ser noe jeg har hukommelse om. Utenfor hagen, var det en liten park med en sandkasse, der jeg også lekte, og jeg husker at det var andre barn der. Jeg husker naboene omkring oss, og kvinna som eide huset. Jeg husker også at vi hadde besøk; av min mors familie i Oslo, og av vår familie andre steder. Om sommeren, var det fint å være utendørs, utenfor hytta i hagen. Vi hadde et bord og stoler utenfor hytta.

Før jeg ble født, arbeidet min mor som billettør i et busselskap i Oslo. Min far arbeidet som dreier i et stort skipsverft i Oslo.

Jeg husker at mine foreldre og jeg av og til ble invitert til å besøke kvinna, som eide hytta. Hun var vennlig og snill. Hun sendte eplene til et firma som lagde eplemost av dem, fordi det var vanskelig å oppbevare eplene uten å gjøre noe med dem. Da hun og mine foreldre drakk kaffe, smilte hun og gikk ned i kjelleren og fant eplemost til meg. Hun arbeidet i bokforlaget Gyldendal Norsk Forlag, og huset hennes var fullt av bøker opp etter alle veggene.

▪

Noen år etter at vi flyttet i 1960, kom en av våre slektninger på min mors side, til oss med en bok til meg. Boka var fra noen som ønsket å gi meg den boka, sa hun. Det var det denne personen hadde sagt til henne, at hun skulle si. Boka var “Jordens Erobring: En atlas‐historie om menneskets reiser inn i det ukjente” av Frank Debenham, Gyldendal Norsk Forlag, 1962. Jeg ble interessert i den boka, og leste mye i den en i lang tid. Jeg så også i den sammen med foreldrene mine, og snakket om hva boka handlet om. Boka hadde interessante bilder og var morsom å lese.

Noe tid etter dette, kom den samme personen som kom med boka, og sa at personen, som eide hytta vi hadde bodd i, ønsket å snakke med meg. Og min far og jeg kjørte til henne med bilen. Bilen ble kjøpt i 1964, derfor må det ha vært det året eller senere.

Hun spurte meg om jeg hadde fått boka “Jordens Erobring: En atlas‐historie om menneskets reiser inn i det ukjente.” Jeg svarte ja, og sa; er det du som gav meg den boka. Hun smilte og sa ja, og spurte om jeg hadde lest i den boka. Jeg svarte ja. Da spurte hun om jeg kunne fortelle noe fra boka. Og jeg kunne fortelle fra boka, fordi jeg hadde lest mye i den. Da ble hun glad, og sa at hun hadde tenkt at jeg ville like den boka.

Hun spurte om jeg husket henne. Jeg husket henne, og sa at hun er snill. Hun spurte meg om hvordan det gikk på skolen. Hun ble trist når jeg sa at det ikke gikk bra på skolen. Da må noe ha ødelagt for deg, sa hun til meg. Jeg forstod ikke hva som kunne ha ødelagt for meg.

Hun sa at hun ikke hadde lenge igjen å leve, hun hadde blitt syk. Jeg sa at det var trist. Hun ønsket å gi meg alle bøkene sine. Jeg svarte at vi ikke hadde plass til så mange bøker, at vi ikke hadde nok bokhyller. Hun sa at jeg kunne få hennes bokhyller. Jeg svarte at vi ikke hadde plass til så mange bokhyller. Hun sa at jeg ikke husket hva vi hadde snakket om. Og jeg husket ikke hva vi hadde snakket om. Da sa hun, at jeg kunne få hele huset. Jeg svarte at vi hadde det nye huset vårt, og at jeg bodde der sammen med foreldrene mine. Hun sa at foreldrene mine kunne bo i det huset, og at vi kunne leie ut det andre huset. Hun hadde ikke arvinger, og de hun kjente var gamle som henne selv. Jeg sa noe om at vi måtte bo i det nye huset vårt.

Når jeg tenker på dette, virker det rart for meg; fordi jeg hadde ønsket å ha alle bøkene, og jeg hadde likt å ha det huset, og jeg kan ikke forstå hvorfor jeg svarte som jeg gjorde. Men jeg kan ikke huske noe om hvorfor jeg svarte som jeg gjorde.

Jeg sa at jeg kunne få noen av de viktigste bøkene. Hun sa at vi kunne begynne med to bøker. “Wells’ verdenshistorie” av H. G. Wells, Gyldendal Norsk Forlag, 1927.

Hun sa at det er viktig å lese det folk skrev, som har opplevd det de skriver om. Og av folk som er nærme til hva de skriver om. Hun sa også at det er viktig å begynne med å lese historien fra de første historiebøkene, og etterpå lese de senere historiebøkene. Disse to bøkene “Wells’ verdenshistorie” er ikke de aller første, sa hun, men disse er tidlige bøker. Disse er fra rett etter første verdenskrig, og da hadde ikke annen verdenskrig hendt ennå. Det er viktig å lese hva som ble skrevet om første verdenskrig, før annen verdskrig, sa hun. Det er ikke så mye om det her, men det er litt, sa hun.

Hun sa også at det er mange bøker på biblioteket.

Etter noe tid hørte jeg at hun var død. Jeg følte det som en tomhet inni meg.

Etterpå begynte jeg å gå mye til bydelsbiblioteket og lånte bøker. Jeg gikk til biblioteket flere ganger i uka. Noen ganger leste jeg to bøker om dagen om det var en fridag. Først lånte jeg spennende ungdomsbøker. Etter noe tid hadde jeg lest alle av de bøkene, som jeg ønsket å lese. Etter det; lånte jeg skjønnlitteratur, og også alle slags andre forskjellige bøker. Jeg så omkring og plukket ut bøker som jeg ble interessert i, da jeg så dem. Jeg likt å være på biblioteket, og kjente de som arbeidet der. Vi hadde også bøker hjemme, som jeg leste.

Akkurat nå, begynte jeg å lure på om forbryterne har påvirket meg til å få en hukommelseshallusinasjon om at jeg lånte bøker av Immanuel Kant 1724 ‐ 1804, og Arthur Schopenhauer 1788 – 1860; for å ødelegge hva biblioteket virkelig var for meg. Det jeg lånte; var alt mulig jeg fant på biblioteket, det kunne være litteratur, om hobbyer, teknikk, populærvitenskap, og hva som helst annet. Jeg er ikke sikker på dette nå, jeg tenkte på det akkurat nå. Det kunne være typisk for forbryterne å gjøre det. Dette har fått en dominerende rolle i mitt sinn, som er typisk for sånne hukommelseshallusinasjoner. I 1973 kjøpte jeg en norsk pocketbok med forskjellige tekster av den tyske filosofen Ernst Bloch 1885 ‐ 1977, fordi jeg leste på baksiden at han var interessert i science fiction i forbindelse med andre ting, “På spor av virkeligheten” Gyldendal Norsk Forlag, 1972. Jeg leste den boka i matpausene mine på arbeidet, der jeg da akkurat hadde begynt å arbeide. Det var sommer og jeg gikk til en park i matpausene mine. Jeg kjøpte boka i en butikk i nærheten av der jeg arbeidet. Jeg så på science fiction som en sjanger, som var opptatt med hvordan vår moderne utvikling kunne komme til å utvikle seg på en farlig måte; at menneskeligheten forsvinner, menneskene kommer under kontroll, utviklingen tar en farlig retning, menneskene forsøker å bli Gud og det går galt, osv. Jeg tenkte at science fiction noen ganger var om forskjellige advarsler.

▪

Jeg har noen minner om at jeg var i huset til personen som eide hytta, og at hun hadde bøker på bordet. Vi så i bøkene i sammen. Jeg har også et minne om at det var en annen blid person der en gang, sammen med henne. Jeg har et minne om at hun en gang spurte meg om å se på noe i en bok. Hun har vært snill mot meg. Jeg tenker vi snakket mye da jeg bodde i hytta i hagen hennes. Jeg likte å være sammen med henne, og ble glad i henne. Hun var en rolig og flink person. Hun er en av de menneskene som har preget meg på en god måte i mine tidligste år. Jeg husker henne alltid med glede. Hun er en av personene som har en plass i mitt hjerte.

Jeg har tenkt my på; at om jeg hadde lest alle disse bøkene, da hadde jeg ikke funnet ut om forbryterne. Det viktige å gjøre, er å finne ut om forbryterne. Det store huset og den store hagen hadde ikke fått meg til å finne ut om disse tingene heller. Men denne personens innvirkning på meg i mine første år, har hjulpet meg å finne ut om forbryterne. Jeg gikk bort til henne da jeg så henne, og det var vanligvis mulig for meg å se henne hver dag. Hun betydde mye for meg. Jeg husker at hun noen ganger sa at hun ikke hadde tid da, men at hun hadde tid senere, og at jeg kunne komme tilbake senere. Noen ganger sa hun også at hun skulle være borte i noe tid, men at hun kom tilbake.

16. mai, 2017, David H. Hegg