www.davidhegg.info

154. I forbryternes hoder

Etter den forrige teksten, “153. 1962” 10. mai, har jeg forstått det som jeg tenker, at er nøyaktig, hva som forårsaket denne katastrofale situasjonen i 1962. Da min mormor snakket til meg, gikk vi på en liten høyde i terrenget, på en jordvei i retning av den lille hytta, som vi var så nær at vi kunne se den.

Da min mormor sa, at jeg ikke skulle være sammen med min venn mer, ble jeg fortvila og sa at vi var veldig gode venner. Jeg ville ikke gjøre som hun sa. Jeg sa også at faren hans var så snill. Det er som om hun svarte, at jeg ikke forstod hva faren hans var. Hun prøvde på forskjellige måter å overtale meg, og ble sint, fordi jeg ikke ønsket å gjøre som hun sa. Hun snakket mer og mer, på sterkere og sterkere måter, om at faren hans er så farlig. Min venn og jeg er så gode venner, sa jeg. Samtalen begynte på en eller annen måte, å handle om at det var faren hans, som var farlig. Det begynte å være noe om at det var farlig for min venn å ha en sånn far, eller noe annet på den måten. Dette kan også være på grunn av mine tanker.

Det er også; som om det ser naturlig ut på en måte, og at jeg også husker det på den måten; at jeg sa at moren min hadde sagt til meg, at jeg skulle være snill mot ham, fordi han var yngre enn meg. (Dette kan ha vært mine tanker, eller det kan ha vært snakk.) Da husker jeg ikke akkurat hva min mormor svarte. Men det var noe som var om, at hun ikke ville gi seg. Det kan ha resultert i noe om at det var faren hans, som var så farlig, og ikke min venn. Det er som om hun fortsatte, men at jeg ikke ønsket å gjøre som hun sa, og at hun allikevel forsøkte å påvirke meg med snakk. Det kan være, at det resulterte i, at om jeg skulle ha noe å gjøre med min venn, da måtte jeg passe meg for faren hans og ikke ha noe å gjøre med ham. Og jeg kan ha svart: “Ja, jeg vil ikke slutte å være sammen med min venn”. Min mormor kan ha svart: “Vel, det vil du ikke du da”. Og jeg sa; nei. Det er som om min mormor sa: “Og så må du slutte å si at faren hans er så snill, fordi det er han ikke.” Jeg tenker at jeg hadde begynt å gråte. I årene som fulgte, gråt jeg aldri igjen.

Det var på grunn av sånt snakk med min mormor, at jeg etterpå løp til min venn, og snakket som jeg gjorde. Min mormor hadde fått meg til å tenke at faren til min venn var farlig for ham. Jeg snakket om at det var farlig for min venn, å være sammen med sin far, fordi det var så forferdelig farlig for ham. Jeg tenker at jeg hadde blitt opptatt av at jeg måtte redde min venn fra hans forferdelige farlige far. Men dette var som om jeg ikke forstod noe om det.

Jeg forstod ikke hva det var, min mormor ville ikke gi seg, og hadde fortsatt inntil hun hadde fått meg til å tenke noe som det. På dette stadiet, hadde jeg blitt mer og mer ekstremt fortvila og forvirra.

Det er også som om min mormor snakket noe om; at dette var hun og jeg, som snakket. At hun tok vekk andre fra denne samtalen. Det er som om hun hadde knyttet meg til seg, og løsrevet meg fra foreldrene mine og andre. Men jeg husker ikke nøyaktig om det.

▪

Jeg husker også litt mer om tallerkenen med bildet av “De tre bukkene Bruse som skulle gå til seters og gjøre seg fete.” Jeg husker at min mormor sa, at hun hadde sett den tallerkenen i butikken, i det lille tettstedet i nærheten av der hun bodde, og da ønsket hun å gi den til meg. Dette er veldig uklart.

Fordi tallerkenen og bollen mine besteforeldre på min fars side, gav meg den påfølgende jula, var hvite; og at de understreket det, kan det ha vært snakk om at jeg bare satt og så på bildet på tallerkenen. Og at jeg bare så på bildet, og ikke kunne klare å spise. Da må dette ha vært i 1962, sannsynligvis om sommeren.

Det kan også være at mine besteforeldre på min fars side, forstod at jeg måtte slutte å bruke den tallerkenen med det bildet. Bildet var om at den store bukken stanget trollet ned i elva, med de to andre bukkene i bakgrunnen.

Jeg tenker at min mormor kan ha snakket både til meg, og til min mor, om den tallerkenen. Men jeg husker ikke noe om det.

Min mormor hadde en veldig selvsikker oppførsel om dette, i kontakt med meg i 1962. Hun visste best, om det hun ikke visste noe om. Og hun ville ikke gi seg.

▪

Om min mormor hadde visst om forbryterne, da hadde hun snakket om hvor farlige forbryterne er. Men hun visste ikke om dem.

▪

Det er som om den typen påvirkninger min mormor kan ha blitt påvirket med, virker på en måte, som andre ikke forstår og finner ut om. De påvirkede personene kan ikke selv forstå og finne ut om det heller. Det er uten tvil noe mistenkelig med hvordan min mormor oppførte seg på merkelige måter. Jeg tenker det er på grunn av forbryterne på en eller annen måte. Det synes som om forbryterne kunne ha påvirket henne, men jeg vet ikke. I så fall, kan det ha vært generelle systematiske påvirkninger, gjort lenge før jeg først møtte henne, men jeg vet ikke.

Sånne påvirkninger får folk til å gjøre ting som de aldri hadde ønsket å gjøre av seg selv. Det er det den påvirkede personen er påvirket til å ikke være i stand til å forstå.

Når jeg ser alle de dårlige tingene, som hender i verden, tenker jeg at alle disse dårlige tingene, har blitt uttenkt i forbryternes hoder.

▪

Det er viktig å begynne å utvikle seg selv mer og mer ut av disse påvirkningene, ved å finne ut om og forstå om dette; istedenfor å utvikle seg selv mer og mer inn i påvirkningene, ved å ikke forstå om det.

13. mai, 2017, David H. Hegg