www.davidhegg.info

153. 1962

Nå har jeg fått en forståelse om min mormor, som jeg har skrevet om i teksten “En sekvens” fra 14. februar 2016, under den øvre linken på nettstedet, “Viktig”. Jeg hadde også dette i tankene da jeg plasserte et fotografi under den øvre linken “Beskjeder”, “2015 ‐ 11” (Beskjeder 11), i teksten “Mandag 27. juli 2015”. Mandag 27. juli 2015; hadde jeg ikke husket nok riktig om dette. Men bildet er riktig. Bildet er fra bursdagsselskapet i 1962, sammen med min venn og et annet barn i nabolaget. De står ved siden av meg da fotografiet er fotografert. Nå husker jeg nok riktig om dette.

Jeg har fått en forståelse av at min mormor var under kontroll av å forestille seg ting. Hun hadde uriktige forestillinger om forskjellige ting, som ikke var begrunnet i kunnskap og forståelse. Disse forestillingene var bare fantasier uten grunnlag i virkeligheten.

Noe veldig viktig er at disse episodene jeg skriver om her, bare er noen få glimt fra den tiden jeg hadde sammen med min mormor. Til sammen er dette alt i alt noen få minutter av den lange tiden jeg hadde sammen med min mormor. Den tiden hun snakket om sånne ting; er bare noen få minutter, av mange år jeg var sammen med henne. Hun snakket ikke om dette igjen og igjen, og mer og mer. Dette var bare noen få enkeltstående episoder. Hele livet sitt var hun alltid en veldig snill og hjelpsom person mot alle omkring henne. Etter at jeg hadde skrevet denne teksten, ble jeg sikker på at det er sånne påvirkninger av forbryterne, som har forårsaket dette på en eller annen måte.

Sånne påvirkninger virker typisk på en måte, som de påvirkede personene ikke forstår selv. Det er også hvordan det var med min mormor. Hun ønsket aldri å gjøre noe dårlig mot andre. Hun ønsket alltid å være snill mot andre. Noe hadde hendt med henne, som hun ikke forstod selv. Jeg lurer på om det kan være generelle systematiske påvirkninger, gjort mot min mormor, lenge før jeg først møtte henne, men jeg vet ikke.

For meg, fikk dette en katastrofal innvirkning på meg. Men jeg forstod ikke om det, og glemte det øyeblikkelig samtidig som det hendte. Min mormor snakket ikke om dette som en person gjør, om noe personen bryr seg om og ønsker å snakke mer om etc. Det var bare noen få korte øyeblikk. Det min mormor viste interesse for, var forskjellige ting hun likte å snakke mye om, år etter år. Det jeg skriver om her, var noe hun ikke viste en sånn slags interesse for i det hele tatt. Det hendte i noen få korte øyeblikk, og forsvant igjen etterpå. Det var ikke disse tingene hun var opptatt av i det hele tatt. Det var andre ting hun viste interesse for, og snakket om igjen og igjen, år etter år.

Om forbryterne ikke hadde gjort det de holder på med, da hadde ikke noe av dette hendt noen gang. Det er tydelig noe mistenkelig med dette, i forhold til det.

Disse påvirkningene er noe fremmed i mennesker, noe andre har gjort ved å lure dem. Når vi har begynt å forstå om dette, da kan vi forstå mer og mer om hva dette er. For å gi en billedlig beskrivelse, kan det være mulig å si; at om vi ikke slutter å krangle som disse forbryterne påvirker oss til å gjøre, da kan vi til slutt være enige om, at alt mulig har blitt noe vi ikke liker. Men da; har forbryterne forfalsket alt mulig, så vi ikke kan finne ut om det og forstå det. I dag er det fortsatt mulig å finne ut om dette, og forstå hva forbryterne har gjort og fortsatt gjør. Forbryterne ønsker å ha en skjult forfalsket kontroll over flertallet av menneskene omkring dem.

▪

Om sommeren 1962, da jeg var sju år, hendte det noe som ødela mye for meg. Det har å gjøre med min mormor. Her vil jeg skrive en forkortet beskrivelse om det. Alle årene etter 1962 og til nå nylig, har dette vært 100% borte i mitt bevisste sinn.

Det første jeg husker om dette, må ha hendt sommer før, i 1961. Jeg har et bilde i mitt sinn, der jeg er sammen med foreldrene mine hos min mormor på hennes seter. Min mormor spør spørsmål om våre naboers politiske tilknytninger. Spesielt spurte hun om faren til en av mine venner, som jeg hadde mye å gjøre med. Faren min svarte. Både min mormor og min far smilte og var glade; når de snakket. Min far sa at faren til min venn var kommunist. Min mormor så ut som om hun hadde fått vite noe, som hun hadde ønsket å finne ut om, som hun etterpå holdt inni seg selv. Min mor og jeg smilte også og var glade da vi tenkte på naboene våre. Det ble ikke snakket mer om dette. Dette lille glimtet er det eneste jeg husker om det.

Min mormor og min morfar bodde på et småbruk, med en seter, på landet i Innlandet. Det er noen timer å reise mellom dette stedet, og der jeg vokste opp i Oslo. Min far kom fra en gård på Vestlandet, også noen timer å reise fra Oslo. I 1962, var min mor husmor. Hun var opptatt med forskjellig syarbeid, annet håndarbeid, og husarbeid. Hun var interessert i kulturelle tradisjoner. Senere; arbeidet hun med kontorarbeid på to steder, det ene etter det andre. Min far arbeidet som dreier med en dreiebenk, på et stort skipsverft i Oslo. Han var interessert i litteratur og musikk, han likte også å gjøre snekkerarbeid, og forskjellig annet håndarbeid.

Min morfar hadde også arbeidet på det samme skipsverftet som min far, tidligere i sitt liv.

I Oslo, bodde vi i et borettslag med rekkehus. Det var et selvbyggerlag, som vi hadde sluttet oss til noen år etter at det begynte. Vi kjøpte en annens plass. Vårt hus var ferdig i 1960, før det hadde foreldrene mine vært opptatt med å bygge huset. Alle hjalp hverandre, og vi barna lekte med hverandre og hadde mye moro i byggeområdet. Alle var arbeidere fra skipsverftet. Alle av dem var våre venner.

Arbeiderne var stort sett kommunister, sosialister, og sosialdemokrater. Ingen av dem var sterke motstandere til sånne politiske ideer. I 1962, handlet kommunismen i Norge om menneskerettigheter, rettferdighet og et klasseløst samfunn; og kommunistene arbeidet for sånne målsettinger selv om samfunnet ikke var kommunistisk. Kommunister var aktive, positive og lojale innbyggere. Kommunistene var imot krig. I løpet av annen verdenskrig, gav mange av kommunistene sine liv for sine medborgeres frihet. Min far snakket om det til meg. Mange andre, med alle slags forskjellige politiske meninger, gav også sine liv for sine medborgeres frihet. Alle disse forskjellige menneskene gjorde det samme; de gav sine liv for sine medborgeres frihet.

Jeg tenker at den opprinnelige samfunnssituasjonen var variert. I overklassen kunne folk være alle slags forskjellige folk; fra de aller beste, til de aller verste. Blant arbeiderne kunne det også være gode og dårlige. Det var også i overklassen at folk begynte å tenke på at samfunnet var urettferdig. Jeg tenker at alle de politisk aktive menneskene forstod om disse forskjellene, og at de ønsket å få andre omkrig seg selv, til å forstå hva de var opptatt av.

Jeg har aldri tenkt at alle de gode menneskene er på ett sted, og at alle de dårlige menneskene er på et annet sted, jeg tenker at det er gode og dårlige mennesker alle steder. Angående disse politiske spørsmålene, har jeg noen tanker jeg har tenkt av meg selv: “Folk som ikke har det de trenger, lider. Folk som har mer enn de trenger, har det ikke bedre enn de som bare har det de trenger”. Disse få ordene er om hvordan folk i lang tid, har tenkt på hvordan det også er mulig å lide på grunn av uvitenhet om hvordan de lever sine liv på en feil måte. Tenk på fortellingen “Et Juleeventyr” 1843, av Charles Dickens 1812 – 1870. Denne fortellingen er en av mange andre forskjellige fortellinger, som handler om sånne tanker.

“Den største glede, er å gjøre andre glade”, er noen gamle visdomsord. Det er også en stor pine, å se at andre lider. Politikk er ikke om overfladiske løsninger, det er om grundig og samvittighetsfull forståelse. Det krever my arbeid, og det behøves mye tid, å finne ut om gode politiske løsninger og politisk utvikling. Demokrati er at folket utvikler sin forståelse av seg selv, og ikke at de lar andre fortelle seg hva de må tenke og gjøre. Men det er nødvendig å lære av andre, og fra sine erfaringer. Demokrati handler mye om menneskelig utvikling.

Selvfølgelig likte ikke forbryterne de gode menneskene i overklassen. De menneskene er deres forrædere, og jeg tenker de har behandlet sånne forrædere veldig dårlig. Forbryterne har gjort dårlige ting mot alle forskjellige mennesker i verden.

Alminnelig stemmerett er i prinsippet at folket får den politiske makten. Jeg tenker at det er det forbryterne ikke liker. Det er viktig at hver innbygger forstår, at det er et stort ansvar å ha den politiske makten. Det er nødvendig å lære og forstå nok av seg selv. Det er ens eget ansvar å gjøre det, og det er nødvendig å følge oppmerksomt med på hva som foregår i samfunnet. Det er ens eget ansvar å være ansvarlig og finne ut hva som er sant, ikke være lettvint og la andre fortelle en selv hva som er sant, men å finne ut om det selv. Det er ens egen ansvar å forstå riktig. Å finne ut om hva som er riktig, handler ikke om å vinne eller tape; det handler om å være flink og forstå riktig.

Mine foreldre hadde familiemedlemmer og venner med alle forskjellige politiske tilknytninger. Mine foreldre sa aldri noe negativt om noen av disse forskjellige menneskene og deres politiske tilknytninger. Min mor fortalte meg at alle personer med forskjellige politiske tilknytninger, ønsket å gjøre noe bra på forskjellige måter. Min far var i utgangspunktet positiv overfor kommunismen som en fredelig bevegelse, men han begynte å tenke på hvordan problemer hadde oppstått i kommunistiske land. Ingen av mine foreldre snakket nedsettende om kommunistene. Min far sa ikke så mye om kommunistene, men om han gjorde det, sa han bare noen fine ord om dem. Ingen av mine foreldre var aktive i noe politisk parti. Hjemme var det mange ivrige politiske diskusjoner når vi hadde gjester.

Min mor sa til meg at jeg ikke bare skulle tenke på, at jeg skulle ha det bra selv, jeg skulle også bry meg om at de andre omkring meg også hadde det bra, ikke bare meg selv. Du får ikke lov til å være slem mot andre, sa hun strengt til meg når jeg var et lite barn. Å være slem mot andre, er det verste du kan gjøre, sa hun. Hun sa også at jeg ikke skulle snakke dårlig om andre, som ikke var der, hun tenkte på folk vi var sammen med og hadde noe å gjøre med. Jeg ble oppdratt til å finne ut selv hva jeg skulle tenke og forstå, og ikke la andre fortelle meg hva jeg skulle tenke. Det andre sa til meg, kunne være usant. Foreldrene mine fortalte meg ikke hva jeg skulle tenke. Jeg skulle lære å tenke og forså selv.

I 1962, brydde jeg meg ikke i det hele tatt om hva slags politiske tilknytninger folk hadde, jeg forstod ikke noe om det heller. I dag tenker jeg at forbryterne kan ha påvirket disse politiske idéene helt fra begynnelsen, for å splitte dem, og få dem til å gjøre ting de ikke hadde gjort av seg selv. Jeg tenker at forbryterne kan ha påvirket alle andre politiske idéer, på samme måten. Det handler om forbindelser mellom alle disse politiske idéene. Jeg tenker at forbryterne har ønsket å forandre hele samfunnssituasjonen, ikke bare en enket politisk gruppe. Jeg tenker også at disse politiske problemene ikke begynte da disse nye politiske idéene begynte, problemene begynte lenge før det.

Spørsmålet om eierforhold angående organiserte arbeidssituasjoner, er et spørsmål om eierforhold av makt over folk. Det er ikke det samme som å eie sitt eget hus eller ens egen bondegård, og lignende. Hva eierforhold over andre mennesker som jobber, er; og hvordan organiserte arbeidssituasjoner skal bli ordnet, er noe det er viktig å forstå om. Jeg tenker at forbryterne har påvirket til å forenkle dette spørsmålet, øke uenigheten om det, redusere forståelsen om hva dette er, og rote til tankene våre om dette. Det er forskjellige aspekter angående dette spørsmålet. Sånne spørsmål har typisk forbindelser med andre slags spørsmål. Det er hvert enkelt emne en og en, og forbindelser mellom disse forskjellige emnene. Det er riktig å si, at dette er et komplisert spørsmål. Forbryterne har tatt kontroll over hvordan dette skal bli forstått, på måter vi ikke tenker på hvordan er. Blant annet, har dette å gjøre med meningen med livet, hva vi lager og kjøper, hva vi arbeider med, hvordan vi arbeider, hvorfor vi arbeider, hva det er å arbeide, etc.

Det er mulig å forstå at forbryterne har påvirket vår levemåte, til å være på et innskrenket spor fremover, på en måte vi ikke har forstått. Samtidig blir verden en grufull slagmark, der vi ikke forstår hvordan forbryterne ønsker å ta kontroll over en verden de ødelegger. Mennesker som eier makt over andre, under kontroll av forbryterne, har ikke makten over seg selv.

På bursdagen min 8. juni 1962, hadde jeg først et lite bursdagsselskap sammen med min venn, og et annet barn fra i nærheten. Faren til min venn arbeidet på kontor på det samme skiftverftet der min far arbeidet. Senere den dagen, kom det besøkende fra familien vår. Blant andre ting, gav en av dem meg en ordentlig fotball av lær, som jeg kunne bruke sammen med vennene mine. Han sa at det viktigste med fotballen, er å få den i mål. Jeg ble glad og opptatt med fotballen, og tok den med meg til vennene mine i nabolaget, der vi lekte med den. De andre barna hadde forskjellige aldre, yngre og eldre. En av de eldre hadde snakket til meg, om at jeg snart skulle begynne på skolen, og da kunne han være sammen med meg og vise meg hvordan det var på skolen. Jeg tenke at det var snilt av ham å si, og jeg likte ham. Da jeg sa det til min mor, ble hun glad. Jeg var vant til at alle menneskene omkring meg var snille og vennlige, og jeg kjente dem alle veldig godt. Vi hadde kjent hverandre i mange år.

Noen få dager etterpå, etter 8. juni; kom min mormor, sammen med sin yngste datter, som fortsatt var en tenåring. Min mormor hadde to døtre. Hennes første barn, en sønn, døde av lungebetennelse da han var et lite barn. På den tiden da han levde, hadde hun, hennes mann, og en annen mann; et lite firma i sammen, som hjalp folk å bli kvitt veggedyr og lignende. Min mormor gjorde kontorarbeid. Firmaet gikk bra. En hushjelp tok seg av deres sønn. Da annen verdenskrig begynte i 1940, solgte de firmaet til den andre personen, og flyttet til det lille småbruket, sammen med min mor. Gården tilhørte familien hennes. Min mors søster ble født i løpet av annen verdenskrig.

Det gikk år mellom hver gang min mormor besøkte oss i Oslo. Min mormor var ivrig, og opptatt med at jeg skulle være sammen med henne på setra, hele sommeren inntil jeg skulle begynne på skolen. Først, snakket hun om at jeg skulle komme vekk fra vennene mine i nabolaget. Hun sa at det var andre hus omkring oss, og at jeg kunne finne andre venner der, etter at jeg hadde begynt på skolen. Hun sa at jeg kunne ta med meg fotballen til dem, og smilte ivrig. Moren min var ikke ening i det, og likte det ikke. Da snakket hun ikke om det mer, og begynte å snakke om hvor mye moro moren min hadde hatt på setra, da hun var barn; og at jeg også kunne ha mye moro på samme måten, som hun hadde hatt. Moren min ble glad da hun ble minnet om det. De snakket om dette hele kvelden.

Det fortsatte med snakk om hvor bra det var å være på setra. Min mormor hadde snakket med noen andre av våre slektninger i telefonen, og de skulle snart være der, sammen med sine barn. Hun snakket til moren min om hvor bra det ville være for meg å være på setra og leke med dem. Disse slektningene hadde vært på bursdagen min noen få dager før. Det var ikke dem som gav meg fotballen. Jeg like ikke noe av dette snakket. Men da jeg gikk til sengs den kvelden, var moren min glad og sa til meg at jeg skulle reise til setra sammen med moren hennes og søsteren hennes. Søsteren hennes smilte og var glad hele tiden.

Jeg husker ikke hvordan jeg kom til setra. Det første jeg husker fra setra, er at jeg stod på gårdsplassen og så i retning av togstasjonen. Min mormor spurte hva jeg ønsket. Jeg sa at jeg ville reise hjem. Hun sa at det var umulig. Jeg sa at jeg kunne gå til togstasjonen selv, og ta toget hjem. Hun sa at jeg ikke hadde penger til togbilletten. Hun gjorde seg hard, og sa at foreldrene mine behøvde å få være i fred for meg. Hun snakket på en måte som fikk meg til å forstå, at jeg plaget foreldrene mine ved å være sammen med dem. Jeg ble trist, og ville ikke være dårlig mot foreldrene mine med å plage dem og være en plage for dem. Jeg begynte å tenke at jeg måtte la foreldrene mine få være i fred, for å ikke plage dem.

Jeg husker ikke hva som hendte i løpet av sommeren. Om kveldene fortalte hun eventyr som jeg likte å høre på. Hun tullet om ting og fikk meg til å le. Jeg husker ikke noe om hva som hendte der den første sommeren, og veldig lite om hva som hendte der de påfølgende somrene. Hver høst fortalte hun foreldrene mine at jeg hadde hatt det så bra på setra. Og foreldrene mine ble glade. Jeg hadde lekt med de andre barna omkring, og hatt mye moro.

Rett før foreldrene mine kom for å hente meg, det var tidlig den samme dagen, rett før jeg skulle begynne på skolen; hun snakket til meg om vennen min og faren hans. Hun sa at vennen min ikke var bra for meg å være sammen med. Når du nå kommer hjem, da skal du ikke være sammen med ham mer, sa hun til meg. Jeg sa at hun ikke kjente ham. Hun sa at hun hadde sett ham, så hun kunne forstå det. (Hun hadde bare fått et glimt av ham, og aldri snakket med ham.) Faren hans er dårlig, sa hun. (Hun hadde aldri sett faren hans, og visste ikke noe om ham.) Jeg svarte at faren hans er snill, og at hun ikke kjenner faren hans. Hun sa at hun var en voksen, og visste det, jeg måtte høre på henne som visste det. Folk som ham skulle ha vært i fengsel, sa hun. Personer som han er forferdelig farlige, sa hun. Hun sa at sånne mennesker ønsket å ta fabrikkene i fra dem som eide dem. Det er dem, som har gjort alt sammen, sa hun. De vil ikke la folk eie noe. Vi kan ikke eie noe, om de får det til å bli som de vil. Ingen omkring her er enige med dem, sa hun. Jeg sa at vi eide husene våre i sammen. Jeg tenkte på at vennen min hadde sagt det, og da jeg sa det til moren min; sa hun, at på en måte, er det riktig. Min mormor ble hard, og sa sint, for noe tull. Det er ikke sant, sa hun. Det er dere som eier huset deres, sa hun strengt. De skriver mange bøker, sånne mennesker; sa hun. Du skal aldri lese noen av de bøkene, sa hun til meg. Etter det, snakket vi ikke mer om dette. Jeg forstod ikke noe om hva min mormor hadde snakket om. Foreldrene mine hadde aldri snakket om sånne ting med meg, og jeg snakket ikke om dette med mine foreldre etterpå heller. Jeg forstod ikke hva min mormor hadde snakket om. Det var bare noe uforståelig rotete babbel for meg, som forsvant som noe rot i mine tanker.

Da jeg kom hjem, var det første jeg gjorde, å løpe det forteste jeg kunne til min venn, for å snakke med ham. Jeg snakket forvirret og usammenhengende om at faren hans var forferdelig farlig, og at han skulle ha vært i fengsel. Vi eier ikke husene våre i sammen, sa jeg fortvilet. Jeg sa at han ikke kunne vere sammen med faren sin mer, fordi han var så farlig. Min venn begynte å gråte. Han spurte om det var foreldrene mine, som sa det. Jeg var forvirret og i en sjokkert tilstand. Jeg forstod ikke noe om hva jeg snakket om. Forvirret, svarte jeg ja, uten å forstå noe i det hele tatt. Min venn gråt, og gikk vekk fra meg.

Jeg snakket aldri til mine foreldre om dette. Jeg forstod ikke noe om hva som hendte heller. Når jeg etter det, forsøkte å komme i kontakt med mine venner igjen, ville ingen av dem være sammen med meg mer. En etter en av dem sa forskjellige ting om hvor slem jeg var, hvor ondskapsfull jeg var, at ingen jenter ville være sammen med meg noen gang, når jeg snakket med dem, etc. Når jeg kom til dem med fotballen, ville ingen snakke med meg eller ha noe med meg å gjøre. Naboene våre ville ikke være sammen med oss mer, de sa tilslørte negative ting til oss, som mine foreldre ikke forstod. Min far snakket av og til om hvor merkelige folk omkring oss hadde begynt å være, de var ikke sånn før, sa han forvirret.

Vår nærmeste nabo ved siden av oss, som hadde vært min fars venn, flyttet vekk og hadde ikke mer med oss å gjøre. Alle de andre, der min far arbeidet, hadde blitt informert om hva jeg hadde sagt.

På skolen hadde de blitt informert om dette, uten vårt kjennskap til det, det samme på alle andre skoler i området. Bydelsadministrasjonen måtte også ha blitt informert på samme måten. Kanskje høyere myndigheter i samfunnet også var informert. Mine foreldre forstod aldri hva dette var.

Da jeg begynte på skolen, hadde jeg blitt alene. Først følte jeg meg som en fremmed, etter noe tid ble alt mulig mentalt smertefullt for meg, men jeg forstod ingenting om hvorfor. Jeg ble så tynn at det var farlig. Resten av tiden min på skolen utviklet seg på denne måten. Hver dag ventet jeg på at skoledagen skulle være over, og at skolen en dag skulle være ferdig, det var smertefullt for meg å være der. Jeg forstod ikke meg selv og hva som hadde hendt med mitt eget liv. Jeg hadde ikke et personlig fotfeste med tilhørighet til et lokalmiljø mer. Da jeg begynte på skolen, hadde jeg ikke venner. Jeg snakket aldri om dette med mine foreldre eller noen andre, jeg forstod det ikke.

Den påfølgende jula var vi sammen med mine besteforeldre på min fars side. De ble sjokkerte over å se hvor tynn jeg hadde blitt. De løp til butikken, og kjøpte en tallerken, en bolle, kniv, gaffel, og en spiseskje som julepresang til meg. De sa at jeg ikke fikk en teskje, fordi jeg skulle spise desserten fra den store bollen med den store spiseskjea. Tallerkenen og bollen var hvite, det var fordi jeg skulle bry meg om maten og ikke om tallerkenen og bollen, sa de. Bestikket hadde håndtak av tre, fordi de skulle være gode å holde i hånda mi. Etterpå likte jeg å bruke disse tingene, og jeg ble glad når jeg spiste med dem. Jeg tenker dette hjalp meg til å begynne å spise. Jeg smilte og sa at jeg skulle ha dessert i den store bollen, og jeg fikk dessert i den store bollen. Jeg begynte å like å spise havregryn med melk og sukker, fra den store bollen. Jeg likte det veldig mye, og spiste mer enn en bolle med det, og moren min sa at jeg måtte stoppe, fordi havregryn svelte i magen.

Noen gav meg også en tallerken med et eventyrbilde på, fra et norsk folkeeventyr. “De tre bukkene Bruse som skulle gå til seters og gjøre seg fete”. Men jeg husker ikke hvem det var, som gav meg den tallerkenen. Jeg tenkte at den tallerkenen var morsom, og spiste fra den også. Min mor sa at jeg skulle bry meg om maten, og ikke om bildet på tallerkenen, og jeg gjorde det. Dette eventyret er om at på veien til setra, måtte de over en bro, og under broa, der levde det et troll. Trollet ønsket å spise dem da de gikk over broa. Men den første lille geitebukken sa, at trollet skulle vente på den neste, fordi den var mye større enn ham. Det sa også den neste mellomstore geitebukken. Når den tredje geitebukken kom, var han stor og sterk nok til å stange trollet ned i elva, da trollet kom for å spise ham.

Jeg hadde også en tallerken med et annet bilde, fra et eventyr‐skuespill, kalt “Folk og røvere i Kardemomme by” skrevet og illustrert av Thorbjørn Egner.

Jeg husker også det neste året, da jeg kom hjem fra setra i 1963, at jeg løp til min venn igjen, for å snakke med ham om at nå kunne vi gå sammen til skolen. Jeg visste at han skulle begynne på skolen det året. Han sa til meg at han ikke skulle begynne på den samme skolen som meg. Vi skulle gå hver vår vei, sa han. Vi skulle ikke ha noe med hverandre å gjøre, sa han. Jeg gikk hjem og sa til min mor, at vi ikke skulle gå på den samme skolen, at vi skulle gå hver vår vei. Min mor ble trist og forvirret, og sa ikke noe. Kanskje hun sa at da måtte jeg gå til skolen uten ham.

Min mormor snakket også gjentatte ganger til meg om at menn med skjegg er farlige. Hun gav aldri en begrunnelse for det, annet enn at det var noe farlig med dem. De skulle ikke hatt skjegg, sa hun. En gang snakket hun om en mann i familien vår som hadde skjegg. At han hadde skjegg, det var ikke bra, sa hun. Jeg tenkte på at han var snill, og at han ikke var farlig, og sa det. Min mormor svarte at kanskje ikke akkurat han er så farlig. Nei, han er ikke farlig, sa jeg. Så snakket vi ikke mer om ham. I årenes løp, begynte jeg litt etter litt å motsi min mormor når hun snakket på merkelig måter, om folk og ting jeg visste om, og da hørte hun på hva jeg sa. En gang snakket hun om en kommunist i familien vår, hun sa at de menneskene gjør så mye fælt. Jeg svarte at han er snill, og at han er veldig snill mot meg. Da svarte hun: “Jeg hører at du sier det.” Ja, sa jeg, han er veldig snill. Hun svarte: “Vel, da sier vi det.” Så snakket vi ikke mer sånt om ham.

Vi snakket mye mer om alle slags ting på fornuftige måter, merkelige ting var bare litt av og til. Normalt snakket vi mye om lokalmiljøet. Det var også det min mormor var opptatt av sammen med andre. Det var om naturen, dyrelivet, spesielle ting i terrenget, og naboene omkring oss. Av og til besøkte vi naboene, og de besøkte oss. Det kunne også være, at naboene så etter husdyra for hverandre, om en av dem hadde noe annet å gjøre en del av dagen. Vi var mye opptatt med husdyra; kuer, geiter og høner. Mine besteforeldre hadde litt mer småvokste kuer enn normalt, kalt “Dølaku”, fordi disse kuene var lettere til bens. Geitene var trenet til å være sammen med kuene, fra de var små. De gikk fritt inne i fjellet. På setra levde og arbeidet folk som en helhet, på en måte de hadde kontroll over selv. Blant annet, likte vi å spille Yatzy, et terningspill med fem eller seks terninger. Det var spennende og morsomt. Vi spilte et spill Yatzy ganske ofte, det tok litt tid å gjøre ferdig et spill. Vi kunne slutte midt i spillet, og fortsette senere.

I årenes løp, ble jeg glad i å være på setra sammen med min mormor og vennene mine der, om sommeren. Det var et lite samfunn der folk organiserte sine liv som de ønsket det selv, og de var gode naboer. Min mormor begynte å selge det folk mest behøvde. Hun gjorde det for moro, og for å hjelpe sitt lille samfunn, hun tjente ikke penger på det. Forskjellige folk kom fra alle steder noen få ganger om dagen, og stedet hennes ble et populært midtpunkt. Folk snakket og ble i godt humør når de kom for å kjøpe noe.

Senere sa min mormor at det var så forferdelig å se hvor tynn jeg ble, da vi bygde huset. Det var ikke riktig. Det var etter at jeg hadde vært sammen med henne på setra sommeren 1962, at jeg ble så tynn.

Senere sa min mormor at hun var så glad, for at jeg ikke hadde kontakt med min venn mer. Hun så tom og uttrykksløs ut i ansiktet. Min mor så trist ut. Min far så forvirret ut. Jeg husket ikke at jeg hadde hatt denne vennen, så jeg forstod ikke hva hun snakket om. Utover det, hørte jeg aldri at hun snakket mer om disse tingene igjen. Jeg kan ikke huske at hun snakket om politikk med foreldrene min. Hun snakket aldri om politikk med meg mer heller. Det som var riktig; var at jeg hadde hatt mange venner, ikke bare en, og at jeg hadde mistet dem alle sammen. Jeg husket ikke det heller.

Det eneste mine foreldre sa til meg om min venn; var da min mor tidligere sa til meg, at jeg skulle være snill mot ham, fordi han var ynger enn meg. Fordi jeg var større, skulle jeg være snill mot ham som var mindre enn meg, sa hun til meg, da han og jeg var venner. Begge foreldrene mine var vennlige og glade; når de snakket om familien til min venn, og de andre naboene omkring oss. Om min venns far, smilte min var når han snakket om ham. Min venns far arbeidet på kontoret, sa han, og min far arbeidet på verkstedet; derfor snakket de ikke med hverandre på jobben, sa han. Mine foreldre forstod aldri noe om hva min mormor hadde gjort. Jeg husket ikke noe om denne vennen. Jeg har ikke forstått noe om det, før jeg nå har forstått om det i et par år.

Det generelle inntrykket min mormor gav, var at hun var snill. Hun hadde bare noen merkelige og uforståelige idéer. Hun var hjelpsom og snill mot alle folk omkring seg. Hun ekskluderte ikke folk fra familieselskaper og lignende, på grunn av politiske tilknytninger. I bygda der min mormor og min morfar bodde, brydde folk seg også om hverandre, og hjalp hverandre. Min mormor visste ikke noe i det hele tatt om mine venner og familiene deres, og vår kontakt med dem, der jeg levde med foreldrene mine i Oslo. Det var vi; som ofte reiste til henne og hennes mann. Det var bare noen få ganger hun besøkte oss, og når hun gjorde det, hilste hun aldri på våre naboer.

Min morfar var mild og snill. Jeg husker ham som en person, som brydde seg mye om meg, da jeg var barn. Han gjorde morsomme ting sammen med meg. Vi hadde det også moro med å arbeide sammen på gården. Han sa aldri et eneste dårlig ord om mine venner og deres familier i Oslo. Jeg hørte aldri at han sa et eneste dårlig ord om noen. Da jeg var et lite barn, hadde de hest på gården, en lysfarget fjording (også kalt fjordhest). Hver sommer hadde hesten sommerferien sin i området omkring setra. Når vi kom med toget, stod min morfar alltid ved togstasjonen, sammen med hesten og en kjerre, og ventet på oss. Han smilte og ble glad da han så oss, når vi kom ut av toget og gikk ned på perrongen.

Dette er en forkortet versjon om dette. Dette har preget meg etterpå, på en måte jeg ikke forstod noe om selv, før nå.

Forbryterne har påvirket meg i 1975, på en måte som forandret dette til å bli noe annet. Men jeg vet ikke hvordan de har gjort det. Før det, tenkte jeg ikke på dette. Påvirkningene om dette, begynte å virke etter 1986.

10. mai, 2017, David H. Hegg