www.davidhegg.info

67. Det motsatte

I 1986, ønsket datteren min å være mer sammen med meg. Moren hennes ønsket at jeg kulle vare mer sammen med datteren vår i hennes leilighet. Jeg ønsket å være mer sammen med datteren min. Allikevel, endte det hele opp med det nøyaktig motsatte.

Da politiet tok meg vekk fra datteren min, fredag 31. januar 1986; sjokkerte det først min datters mor, etter det sjokkerte det meg, og til slutt sjokkerte det datteren vår. Dette var noe 100 % uventet. Å sjokkere folk, er ikke en bagatell å gjøre. Dette sjokket ble etterpå verre og verre, for alle tre av oss. Personene bak dette, visste ikke en eneste ting om vår situasjon. Og hele tiden etterpå, har de beskyttet seg selv mot at dette skulle bli oppklart. Etterpå har det spredd seg som ringer i vannet rundt oss.

Denne hendelsen satte i gang forverringer av forskjellige misforståelser, som forsterket den totale forverringen av det hele til sammen. Dette gjorde det hele mer uklart og uforståelig. Ulike motsetninger ble forsterket, situasjonen gikk i oppløsning, og det hele endte opp med mange uforståelige biter. Ved å fokusere på en bit av det hele, gjør det det hele verre istedenfor bedre. Utenforstående kunne ikke vite hva alle bitene var, og kunne ikke forstå hva det hele til sammen var, de bare gjorde det verre, verre, verre, osv. Denne situasjonen var noe som hadde utviklet seg i 14 år. Utenforstående forstod ingenting av det, de har til og med aldri fått vite hva det handlet om.

Noe utslagsgivende er hvordan forskjellige påvirkninger, av forbryterne som bruker mental kontroll, virker; disse påvirkningene er overvinnende. Sånne påvirkninger var årsaken til hvordan situasjonen begynte. Det ser ut som, at sånne påvirkninger også har blitt utviklet i løpet av disse 14 årene; at sånne påvirkninger er det avgjørende hele tiden.

Disse 14 årene har å gjøre med noen triste ting som har hendt i familien til min datters mor. Hennes familie har en tendens til å snakke om andre personer, istedenfor å snakke med andre personer. Det lager noen vanskeligheter for dem, fordi på den måten forstår de andre personer mindre og mindre, istedenfor mer og mer. Dette er generelt noe typisk som forårsaker problemer blant alle mennesker. Men jeg tenker at det er påvirkningene av forbryterne, som har blitt avgjørende for vanskelighetene i denne situasjonene.

Jeg begynt å forstå litt om denne situasjonen, som var noe ukjent for meg, i begynnelsen av disse 14 årene. Det forårsaket at til slutt, vendte alle de andre seg imot meg. Men påvirkningene av forbryterne er det viktige med denne situasjonen.

Jeg forstod at noe foregikk omkring oss i 1986, men jeg forstod ikke hva det var. Derfor ble jeg usikker på alle andre omkring oss tre, spesielt personer som jeg ikke visste hvem var, som hadde begynt å blande seg inn i vår situasjon, på en måte jeg ikke visste noe om hvorfor og hvordan de gjorde. På grunn av det; begynte jeg å tenke at den eneste personen jeg kunne snakk med, for å få ting i orden, er moren til datteren min sammen med datteren min. Alle andre hadde blitt mer eller mindre ødeleggende personer for oss, som ikke forstod hvordan dette hadde begynt å utvikle seg. Uheldigvis, forstod jeg ikke hvordan dette hadde begynt å utvikle seg jeg heller, og det ble noe som påvirket alt jeg gjorde på en negativ måte. Alle omkring oss hindret oss mer og mer i å snakke med hverandre.

Istedenfor at jeg kontaktet andre, for å forklare situasjonen; var det andre som kontaktet andre, for å vanskeliggjøre situasjonen. Jeg var vant til å ta meg av vanskelige ting selv, som var noe jeg tidligere hadde gjort flere ganger. For eksempel, hadde jeg tidligere tatt meg av problemer selv, når andre spurte meg om å kontakte politiet. Det var selvfølgelig ikke livsfarlige situasjoner, men det viser en forskjell mellom meg og andre. Jeg er vant til å ta meg av ting selv. (Farenivået i Norge på 1980‐tallet var ikke så farlig som det er blitt i dag. I dag ville jeg vært mer forsiktig, enn jeg var på 1980‐ tallet.)

Jeg ble fokusert på at det eneste, som var mulig, var at jeg måtte komme i kontakt med min datters mor. Hver gang jeg forsøkte å gjøre det, endte det med at situasjonen ble gjort verre.

Etter noe tid, hadde det vært naturlig for meg å kontakte bare datteren min. Men fordi datteren min hadde blitt redd for meg, lot jeg henne være i fred. Det var dumt, fordi jeg har aldri vært farlig for datteren min et eneste sekund. Det er det samme vedrørende moren hennes. Jeg utviklet også en opplevelse av at hver gang jeg forsøkte å møte datteren min, kom politiet og tok meg, og jeg ville ikke la datteren min oppleve det mer, at politiet tok faren hennes i fra henne. På den tiden, hadde mitt sinn blitt ødelagt, og var i konstant nedbrytning og ødeleggelse. Til slutt, hadde jeg utviklet sånne opplevelser angående både datteren min og moren hennes, at jeg lot dem være i fred, fordi jeg ikke ville skade dem. Jeg forstod ikke noe mer, om hva det hele hadde vært. Jeg lot dem være i fred, fordi jeg ønsket å være snill mot dem. Da dette begynte noen få måneder tidligere, var situasjonen at vi ønsket å være mer sammen. Situasjonen hadde utviklet seg til det motsatte av hva den er.

Situasjonen ble en utvikling av feil misforståelser, istedenfor en oppklaring. Utenforstående har grepet fatt i uvesentligheter, og gjort dem vesentlige, og ødelagt det som virkelig var vesentlig.

Dette ble en eksistensiell situasjon for oss tre, og har fortsatt å være det inntil i dag. For datteren vår hendte dette da hun var ti år, og dette eksistensielle temaet har blitt en del av hennes utvikling som et menneske.

Forskjellige personer uavhengig av hverandre, ønsket å hindre at situasjonen ble oppklart. Jeg husket ikke hva som hadde hendt.

Hva dette virkelig er, har også å gjøre med en eksistensiell situasjon for oss alle. Derfor; å forstå om dette, vil bli noe viktig på en eksistensiell måte for oss alle.

▪

Disse forbryterne gjør noe det er ekstremt enkelt å gjøre. De skjuler 100% hva de gjør, og behøver ikke å forsvare seg på noen måte, ikke etisk, og ikke med makt.

Det er mulig å tenke at forbryterne ikke ønsker, at vi skal forstå hvordan menneskene er. Og de ønsker ikke å la forståelse om menneskene bestemme hvordan vi skal leve. De ønsker å tvinge menneskene, til å bli som hvordan de ønsker, at de skal være, og la det bestemme hvordan vi skal leve. Det ser ut som, at disse forbryterne ønske å bestemme hvordan vi skal forstå; ikke å forstå hvordan vi skal bestemme.

Det er mulig å lure på om dette også er det samme angående hele naturen i hele verden. Kanskje disse forbryterne ønsker å bestemme hva det skal være også; ikke å forstå hva det er, og ikke å ta avgjørelser på grunn av hva vi forstår.

Jeg tenker det beste vi mennesker kan gjøre, er å forstå riktig. Jeg tenker at det verste vi kan gjøre, er å ta feil avgjørelser, basert på feil forståelse. Å forstå er noe vesentlig med oss mennesker, og da er det også viktig for oss å forstå riktig.

Prinsipielt, er vi mennesker fellesskap der vi må forstå hverandre. I et globalt perspektiv, er det det samme for oss alle i hele verden. Fordi vi er en del av naturen, må vi også forstå naturen.

Det er mulig å tenke at vi mennesker finner ting. For eksempel; vi har funnet hjulene, vi har funnet ilden, vi har funnet båtene, etc. Vi finner forståelse om forskjellige ting som det er mulig å finne forståelse om, etc.

8. oktober, 2016, David H. Hegg