www.davidhegg.info

Onsdag 30. oktober 2013

Nå tenkte jeg at jeg skulle skrive litt igjen, på denne beskjedsiden. Og jeg tenkte på at jeg de siste dagene, har hørt på plata Min Bul fra 1970, med de norske jassmusikerne Terje Rypdal, Bjørnar Andresen, og Espen Rud. I beskjeden torsdag 25. juli 2013, det andre avsnittet, skrev jeg at det hadde vært vanskelig finne de to platene; Terje Rypdal, Min Bul 1970, og Junipher Greene, Friendship 1971. Nå har jeg disse to platene.

Jeg har funnet disse to platene. Ikke fordi jeg tenkte at det ville være noe viktig i denne sammenheng, men fordi jeg var nøyaktig og ikke ville hoppe over disse to platene, enda jeg tenkte at de er uviktige. Men etter noe tid, begynte plata Min Bul å bli noe spesielt. Og etter at jeg begynte å forberede til denne teksten; ble denne plata noe sentralt og hovedsakelig, på en måte jeg skal skrive noe få ord om her.

Etter at jeg tok opp denne plata fra en venn på båndopptakeren tidlig på syttitallet, begynte den å synke inn i meg på en måte som har blitt inspirerende for meg. Spesielt de to stykkene Champagne Of Course og Strange Beauty. To veldig viktige musikkstykker i mitt sinn. Disse repeterende basstonene er også egnet til å veve seg inn i ens sinn som lange tråder, som knytter til seg mange andre ting.

Etter at jeg hadde tatt den opp, ønsket jeg å forstå denne plata, som man ønsker å forstå et annet menneske. Det var noe uvanlig. Stykket Ved Sørevatn for eksempel, er et stemningsfullt lydbilde. Det er som å sitte ved et vann, og høre skogens lyder. Mange musikere har blitt inspirert av naturen; og det er hva dette er også, på sin spesielle måte.

Tilfeldig bilde.

Nøtteliten er en norsk barnesang om et ekorn, kjent med den norske artisten Alf Prøysen. Dette stykket er så improvisert, at det nesten er umulig å høre hva det er. Men til slutt, er det mulig å høre det.

Denne plata hadde stor innflytelse på meg. Jeg begynte å spille disse melodiøse basstonene på pianoet, med venstre hånd, og spilte alt mulig med høyre hånd. Etter noe tid, utviklet jeg dette bass-spillet på min egen måte, og jeg kunne spille nye ting hver gang jeg gjorde det.

Så det jeg ikke brydde meg om i det hele tatt, var det mest viktige.

Det spesielle i denne sammenhengen, er at alt dette ble noe jeg ikke visste om mer. Og jeg trodde at disse grunnleggende basstonene var noe jeg hadde fra plata Afric Pepperbird med Jan Garbarek Quartet, som jeg fikk som en gave fra mine foreldre i 1970, den var innspilt det året. Og at stykket Beast Of Kommodo var musikken jeg hadde denne inspirasjonen fra.

Dette alene er noe. Men det er også mer. Og det er, at jeg har hatt et hukommelsesbilde om at bassisten på Afric Pepperbird, kom gående forbi der jeg bodde på den tiden. (Men dette har ikke hendt, det er som en slags hallusinasjon som de kan lage i ens sinns hukommelse. Dette kan noen ganger være rare ting, som ikke passer inn i resten av situasjonen.) Han smilte, og jeg har en slags ide om at det er fordi han ønsket å se den dumme personen, som hadde stjålet musikken hans. Han brydde seg ikke om at en sånn tosk stjal musikken hans, han bare lo av det. Da dette var situasjonen, hadde jeg ikke disse to platene mer, og plata Min Bul var noe jeg ikke visste hva var i det hele tatt mer.

På den tiden, tidlig på syttitallet, var jeg opptatt med å sette sammen et band, og noen av vennene mine hadde begynt å spille forskjellige instrumenter. Men da jeg møtte andre mennesker, og situasjonen min forandret seg, ble det ikke noe av det.

Jeg har lett kunnet spille alle slags instrumenter den første gangen jeg holder dem i hendene mine. Og jeg kan begynne å spille noe som jeg finner på i øyeblikket.

På grunn av dette, forstår jeg nå at dette er noe sentralt og hovedsakelig angående hva som er gjort mot meg. Det synes for meg som, at en ting er å ødelegge alt jeg er flink til. Og at jeg skal forandre væremåte, og begynne å gjøre motsatt av hva jeg opprinnelig var. Jeg tenker også at det er blitt gjort ting for å bruke meg til noen slags formål.

Da den riktige hukommelsen om dette var ødelagt, var ikke noe av det igjen i mitt sinn, og det var umulig for meg å huske noe om det. Når hukommelsen om dette er riktig, er det mulig for meg å huske alt sammen veldig tydelig igjen, ting vi snakket om, osv.

Tidligere laget jeg noen små musikkstykker som jeg la ut på dette nettstedet. Men jeg tok dem vekk fordi jeg tenkte det var noe annet jeg må gjøre. Og det er også det jeg tenker i dag.

Da jeg hadde tenkt på dette, begynte en musikk å spille tydelig inni meg. Det var Stranger To Himself, med bandet Traffic; fra deres fjerde album i 1970, John Barleycorn Must Die. Jeg hadde også tatt opp dette albumet på båndopptakeren min på den tiden på syttitallet.

Da jeg hadde skrevet til hit, husket jeg også at jeg hadde kjøpt meg en plate med den norske komponisten Edvard Grieg, med blant annet stykket Morgenstemning. Blant annet, spilte jeg også musikk av Edvard Grieg på pianoet. Jeg hadde lært det av meg selv. Men jeg begynte også å ta pianotimer for en stund, men det stoppet da ting i min situasjon forandret seg.

Jeg kjøpte ikke så mange plater på syttitallet, men det var all slags musikk; 78 rpm plater overført til 33 rpm PLer, forskjellig folkemusikk, klassisk, jass, rock, pop, osv. All slags musikk var noe interessant for meg. Om jeg hørte en slags musikk jeg aldri hadde hørt før, ble jeg interessert i den.

Her er et bilde fra desember 1975, tatt av min kone på den tiden. Jeg hadde lært å spille fiolin helt av meg selv. Hun sa at jeg spilte så fint.

Senere spilte jeg ikke fiolin. Det er også noe merkelig.

På grunn av hva jeg har skrevet om her, har jeg fått en tydelig forståelse om hva som er blitt gjort mot meg. Dette har også klarnet opp mitt sinn.

Jeg tenker at det er umulig å huske hva som er gjort mot meg. Men det er mulig å begynne å forstå noe. Og ved å forstå riktig, er det noe som vil bringe oss videre på den riktige veien, angående å finne ut alt om denne forbrytelsen som foregår.

Nå tenker jeg at jeg skal få dette på avstand i et par uker. Jeg har også andre ting jeg må ta meg av. Dette har jeg skrevet mange ganger. Kanskje det denne gangen vil bli sånn.

David H. Hegg