Noe Mistenkelig Har Hendt

Denne teksten ble skrevet 17. juni 2004. Den handler om hvordan forholdet mellom datteren min og meg ble ødelagt på en helt utrolig måte i 1986. Nå er det mulig å se dette i et større perspektiv, men denne teksten er så grundig arbeidet med, at jeg lar den være som den var. Nå 10. februar 2013, har jeg gjort noen få små rettelser, men det hele er sånn som det først ble skrevet.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

1

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

2

Denne teksten handler om hvordan datteren min og jeg fikk vårt familiefellesskap ødelagt på grunn av innblanding fra andre i 1986. Det er fordi jeg mista hukommelsen i 1986 at jeg skriver om dette en så lang tid etterpå. Det er vanskelig å gi et helhetlig bilde av denne saken. Og det er vanskelig å forklare det hele på en kortfattet måte. Det er fordi en rekke med mennesker er involvert og hver av dem har mange sider som til sammen danner en kompleks situasjon. Denne teksten er om forskjellige sammenhenger som til sammen viser et mer helhetlig bilde av situasjonen.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

3

Kalenderen i begynnelsen av denne teksten viser de tre første månedene i 1986. Dagene merket med blått er dagene som var avsatt for samvær mellom datteren min og meg. Datteren min og jeg hadde kjent hverandre i fra hennes fødsel, i ti år på den tiden. Dette året i 1986, inneholder nøklene til forklaringen av en situasjon som har blitt så uforståelig og ulykkelig for familien min, vennene mine, meg selv, og alt som har å gjøre med livet mitt. Det er sentrert om det som angår familiefellesskapet mellom datteren min og meg.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

4

Mest av alt begynner det i januar det året i 1986, derfor er det spesielt viktig å være nøyaktig med disse tre månedene; januar, februar, og mars. Sammenhengen til å forstå hele situasjonen inkluderer en periode på 14 år fra 1972 til 1986, derfor har denne saken å gjøre med noe komplisert. Det som har hendt etter 1986 forklarer også enda mer om hva hele denne situasjonen er, i dag består hele situasjonen av en periode på 32 år. Sånne ting er vanskelig å rette på, men det var lett for andre å gjøre så mye urett. Årsaken til hvorfor jeg er opptatt av denne saken i dag, 18 år etter 1986, er at jeg mista hukommelsen i 1986 og derfor ble hjelpeløs angående hva som skjedde. Jeg visste at det som skjedde var galt, men jeg kunne ikke gjøre noe mot det på grunn av tapet av min hukommelse. De siste 18 årene har jeg vært fullstendig opptatt med denne saken, og i dag forstår jeg det alt i hovedsak eksakt og komplett. Det jeg har brukt så mye tid på gjennom disse årene med pirkete arbeid både natt og dag for å finne ut, har andre brukt noen minutter med lettvint slurv for å igangsette og rote det til. Typisk har mange alvorlige forbrytelser med sine alvorlige konsekvenser blitt gjort i løpet av få minutter, derfor er det sånn; at alvorlige urette ting kan bli gjort i løpet av få minutter. Gjennom de siste 18 årene til i dag har jeg gått grundig gjennom mange forskjellige områder som har noe å gjøre med denne saken.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

5

Gjennom den første tiden etter 1986, omtrent tre år, ble jeg verre og verre og tapet av hukommelse ble enda mer vanskelig for meg. I løpet av denne perioden ble jeg mye mer syk av revmatisme som hadde vært en alvorlig sykdom for meg siden 1974. Smertene fra revmatismen var så store at jeg noen ganger var redd for å besvime på grunn av opplevelsen av disse smertene. Jeg tenkte at smertene er ikke farlige, de er bare smertefulle, og jeg sanset ikke så mye av disse smertene som herjet i kroppen min. På grunn av det kraftige utbruddet av revmatisme i løpet av disse årene, lærte jeg mye om denne sykdommen, og litt etter litt har jeg lært om å ta meg av det, og i dag har jeg blitt mye bedre igjen. Revmatismen er bare en latent sykdom i kroppen min i dag, som jeg kan oppleve som en slags mottakelighet for revmatisme. De revmatiske symptomene kan noen ganger for eksempel gjøre sin ankomst på grunn av omkring en halv time med dårlig effekt av iskaldt trekk fra et åpent vindu om vinteren med snø og kulde ute, dette kan oppleves som en iskald slange som angripe en del av kroppen min og forgifter meg med revmatisk betennelse når jeg er i et varmt rom. Denne typen angrep kan inntreffe i fingrene mine for eksempel, men også i andre deler av kroppen min. I mitt tilfelle kan revmatismen oppleves som jeg forestiller meg det er å bli forgiftet, for eksempel av en slange. I dag kan jeg klare å stoppe utbrudd av revmatismen, fordi jeg forstår sånne og andre ting, og det er ikke smertefullt mer.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

6

Det er to faktorer som virker destruktivt i sammen angående den typen av revmatisme som jeg har, min type av revmatisme er i min muskelmasse. Typisk kan den bli aktiv et sted kroppen min og så sprer den seg raskt omkring i andre deler av kroppen min eller i hele kroppen min, det er en slags betennelse som sprer seg. Disse to destruktive faktorene er; at kroppen både blir kald, og også mister temperatur på grunn av svette, på samme tid. Disse to faktorene kan bli påvirket av; den ytre temperaturen, klær og sengetøy, forskjellig slags mat og drikke, fysiske aktiviteter og også mentale aktiviteter som lager en indre energi og varme i kroppen. Disse fire faktorene som det er mulig å forbedre; temperatur, klær, mat, og aktiviteter; kan bli tilpasset for virke til å kurere både raskt og i løpet av flere år, men det er ikke så enkelt som det synes å være. For min egen del liker jeg å bruke sportsklær fordi sånne klær er lagd for å være funksjonelle, sunne og for fysiske aktiviteter, men jeg bruker også vanlige klær. De første symptomene til denne sykdommen er ikke smertefulle, men de er farlige, og det kan være vanskelig å forstå hva de er. Typisk er det ukomfortabelt å sitte stille eller hvile når disse første symptomene gjør sin ankomst, og det forstyrrer søvnen også. Jeg har tenkt på at dette kan være et uforståelig problem for noen barn og også for noen voksne. De første symptomene er bare et eller annet uforståelig i ens menneskelige skapning, og dette er nesten umulig å forstå hva er. I mitt tilfelle kan kulda gi en bedøvelse til de revmatiske smertene, men det gjør revmatismen verre på en måte som undergraver helsa og svekker ens motstandskraft. Bare å si disse tingene til sånne pasienter i forbifarten er nærmest håpløst, de forstå ikke noe om det, de behøver timer og måneder og år med grundig læring for å takle sånne ting. Vanlige doktorer har ikke nok tid til sånne pasienter, de har ikke brukt nok tid til å lære om det heller. Min situasjon på mange måter, er ikke en sykdom men et livsstilsproblem angående kald temperatur og fysisk stillstand og fysisk anspenthet blant annet, og derfor noe normalt. Jeg tenker at sånne pasienters problem ofte er å forstå om hva revmatisme er, og andre personers uvitenhet som gjør disse personene redde er også negativt for revmatiske individer. Derfor vil mer kunnskap om revmatisme blant alle mennesker være noe positivt for revmatiske individer og for alle andre også. Uvitenheten blant folk gjør det vanskelig å forstå og finne ut om revmatisme på et tidlig stadium, og det er noe viktig, denne sykdommen utvikler seg ofte mer enn nødvendig på grunn av en generell uvitenhet. I 1986 hadde jeg arbeidet som elektriker fra 1983, og de første symptomene av revmatisme startet allerede noen få uker etter at jeg begynte med dette arbeidet i 1983. Disse første symptomene gjør ikke vondt, det føles som om noe strømmer litt i kroppen min. Jeg sluttet med arbeidet mitt som elektriker i 1986. Jeg arbeidet også som elektriker fra 1973 til 1978, i løpet av disse årene ble jeg mer og mer syk av revmatisme, helt til det var fullstendig forferdelig. Årsakene kan være: kald trekk, å sitte på kalde gulv og lignende, uforstandige klær, anspente arbeidsstillinger og stillstand i lang tid i løpet av arbeidsdagen, uvitenhet om problemet som er veldig vesentlig. Å forstå om dette problemet er ikke det minste enkelt, det er mye mer vanskelig å forstå om dette problemet enn det er å forklare om det. Typisk er det nødvendig å gjøre mer for å forstå nok om dette problemet, som er mye av problemet i seg selv, det er så vanskelig å forstå hva som skjer med en selv. Det er nødvendig å se nøyaktig på hver årsak en etter en og også på sammenhengene av årsakene, i timer og måneder og år. Ellers har jeg hatt mange jobber: vaktmester på forskjellige steder, arbeid med barn og ungdom på forskjellige steder, avisbud og postbud på forskjellige steder, meningsmålinger, intervjuer, telefonsalg, og butikkselger på forskjellige steder, og forskjellig videreutdanning. Alle disse andre situasjonene har ikke vært ensartede angående de revmatiske symptomene, men har forandret seg. I dag er jeg ganske bra.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

7

Etter 1989 begynte jeg å arbeide systematisk angående min hukommelse, og også metodisk etter som jeg ble vant til det og lærte om hva jeg holdt på med. Jeg tok jobber for kortere perioder, og arbeidet med denne saken hele dagen i andre perioder, også gjennom hele natta noen ganger. Det var smertefullt å huske igjen, med kraftige smerter i min mentale organisme, og i mange år klarte jeg bare å holde ut i en halv time med sånt arbeid mellom pausene som også kunne være en halv time også. Jeg tenker at et menneskes åndelige skapning ikke kan bli ødelagt fordi det er umulig, det er hva jeg tenker om det. Jeg begynte å se på mit eget liv som en eksistens mellom en årsak og et resultat med sine funksjoner i en sånn sammenheng. Jeg gjorde mye fysiske aktiviteter omtrent hver dag, spiste sunn mat, og jeg brukte ikke medikamenter. Jeg har skrevet mer enn 1000 sider, jeg vet ikke nøyaktig hvor mange, noen ganger var det mer enn 100 sider i løpet av noen få måneder. En stor del av det har vært innledende arbeider som jeg ikke har beholdt. Det er forståelsen min om hvordan datteren min har hatt det vondt, som har plaget meg. Jeg ble fortalt at datteren min skrek fordi hun savnet faren sin og at politiet hadde lovet å ta meg vekk hver gang jeg forsøkte å kontakte henne. De gjorde alt det mest onde de kunne klare å gjøre, på forskjellige måter igjen og igjen. Etter 2000 har jeg funnet noen viktige datoer i offentlige arkiver i Oslo by, og på den måten har jeg klart å få et riktig bilde av situasjonen, etter alle disse årene.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

8

På en måte er januar 1986 den viktigste måneden til å forstå den menneskelige situasjonen i hele denne saken. På en annen måte er februar og mars 1986 de viktigste månedene for å forstå den offentlige situasjonen i hele denne saken som inkluderer rollene til mange offentlige ansatte og lignende. Men også fra april til oktober hendte det noen viktige ting som var ekstremt ondskapsfullt mot datteren min og meg. Vi prøvde begge å gjenopprette fellesskapet vårt gjennom året, men offentlig ansatte og andre som hadde begynt å komme i mellom oss, gjorde situasjonen enda mer ulykkelig hver gang noen av oss forsøkte å gjøre noe for å gjenopprette situasjonen. Det var fordi de ønsket å skjule hva som var gjort galt, og de visste at jeg ikke kunne huske hva som hadde skjedd og derfor var hjelpeløs.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

9

Denne saken har begynt å bli bygd opp av så mange ulykkelige hendelser som til sammen er så vanskelige å se i et helhetlig bilde. I denne teksten vil jeg kort forsøke å forklare situasjonen, og først og fremst vil jeg fokusere på ting som skjedde i januar 1986 som har blitt noen slags skjulte nøkler til å forstå noen viktige ting om denne saken.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

10

► Større bilde

For datteren min og meg; begynte året 1986 på fredag 3. januar. Det var vår første kontakt med hverandre det året. Gjennom årene forut hadde vi hatt en uproblematisk og sammenhengene kontakt med hverandre i ti år. Vi var vant til en uproblematisk situasjon angående vårt fellesskap, og vi var ikke vant til noen vanskeligheter angående vår kontakt med hverandre. Før moren hennes og jeg ble separert i 1979, hadde datteren min og jeg utviklet et alvorlig vennskap gjennom fire år. Og etter 1979 var forholdet vårt basert på avtalen som var undertegnet av moren hennes og meg fredag 2. mars 1979. Denne avtalen fastsatte ti dager med samvær hver måned for datteren min og meg, disse ti dagene var ikke spesifisert til bestemte dager og skulle derfor bli ordnet på den beste måten. Ti dager var fordi datteren vår skulle ha nok kontakt med faren sin etter skilsmissen mellom hennes mor og hennes far. Både moren hennes og jeg ønsket at datteren vår skulle bli glad sammen med både moren sin og faren sin gjennom hennes barndom og senere også. Vi ble skilt i 1980. Avtalen angående kontakten mellom datteren min og meg hadde gått uproblematisk fra 1979 til 1986, verken moren hennes eller jeg hadde en eneste ide om å forandre denne situasjonen, og datteren vår var også fornøyd med situasjonen. Uten innblanding fra andre, var situasjonen vår stabil og uproblematisk. Både moren hennes og jeg hadde velordnede liv og gode boligforhold. Min datters mor og jeg kunne lett snakke med hverandre om nødvendige ting. Og ikke noe var feil mellom oss da januar startet i 1986.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

11

Fra søndag 19. januar til fredag 31. januar i 1986, ble livene våre forandret fra idyllisk til tragisk. Dette hadde en eneste årsak, det var på grunn av uvedkommende og inntrengere som ikke hadde hatt noe å gjøre med vår felles situasjon. Ingen som visste ordentlig om vår felles situasjon og ikke ønsket å skade oss, ville ha gjort noe tilsvarende som disse menneskene har gjort mot oss. Helt til søndag 19. januar 1986, hadde kontakten mellom datteren min og meg vært som det er vist i kalenderen i begynnelsen av denne teksten, der dagene som er merket med blått er dagene for samvær mellom datteren min og meg, fellesskapet vårt var noe selvsagt. Disse to siste ukene av januar 1986, ble etterpå noe jeg ikke kunne finne i hukommelsen min mer. Men i dag husker jeg detaljert hva som skjedde gjennom disse to ukene, og det er det jeg først og fremst ønsker å fokusere på i denne teksten. Det er noen riktige datoer for viktige hendelser som jeg har funnet ut, som har blitt nøkkelen til problemet for meg. I 1986, var det som hendte i løpet av disse to ukene uventet og utenkelig for meg, og det var også unødvendig. Hvis de som begynte å forårsake vanskeligheter for oss hadde latt det være, hadde situasjonen vår vært hyggelig og velordnet i løpet av januar 1986, og også gjennom årene etterpå.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

12

Onsdag 15. januar 1986, gikk jeg og besøkte datteren min hjemme hos moren hennes. På mange måter er dette den viktigste dagen for å forstå den menneskelige situasjonen i denne saken. Det som hendte denne dagen og hvorfor det hendte, kan gi halve forklaringen på hva som har hendt i hele denne saken. Den andre halvdelen av forklaringen blir mye lettere etter å ha forstått hva som hendte denne dagen. Derfor er det nyttig å se på denne dagen en stund, og ikke haste til alt mulig annet som bare skjuler sannheten, som tar opp tiden i timer og måneder og år. Denne dagen kan vise hvordan en del med sannhet, er mer verdt enn milliarder av løgner, og hvor verdifullt det er å finne en sånn del med sannhet som forklarer noe, som ellers er noe umulig å forstå. Det viser også hvor viktig det er å bruke tiden sin på sannheten for å forstå, istedenfor å sløse bort hele livstiden sin på løgner. Derfor er det også viktig å bruke tiden sin til å finne sannheten, fordi ellers kan ens livstid bli sløst bort på tøv sånn at ens liv til slutt blir tøv. Onsdag 15. januar 1986 var det en vennskapelig og avslappet atmosfære mellom oss tre, som det normalt hadde vært i mange år.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

13

Tidligere den dagen hadde jeg vært på et legekontor, for første gang på seks måneder. Seks måneder tidligere fra mars til juli i 1985, hadde denne doktoren behandlet meg for muskelsmerter, den behandlingen var sykemelding på grunn av 'myalgier' i fire måneder, en uke, og en dag; og fysioterapi i løpet av denne perioden. Den perioden med behandling var den første gangen jeg hadde vært hos den doktoren, og jeg hadde fått et hyggelig inntrykk av denne doktoren i løpet av denne perioden. Men smertene kom tilbake med en gang jeg begynte på arbeidet igjen. 15. januar 1986 fortalte jeg doktoren at reaksjonene i kroppen min hadde begynt igjen med en gang etter at jeg kom tilbake på arbeidet i 1985. Jeg sa at sånn behandling aldri hadde virka og at jeg måtte gjøre noe annet. Å forandre arbeidet mitt er noe som kan virke sa jeg. Jeg fortalte doktoren at det var forskjellige vanskeligheter angående sammenhenger i livet mitt, og de spesielle problemene med min fysiske tilstand som hadde gjenoppstått var noe jeg antok at ville overvelde meg og gjøre det umulig for meg å ta meg av mitt livs situasjon. Problemene i mitt livs situasjon hadde å gjøre med min datters mors familie og andre den slags typer av problemer i forbindelse med fellesskaps-situasjonen omkring meg. Doktoren spurte meg mutt: "Du ble bra av behandlingen (i 1985)?" Og jeg svarte: "Ja, jeg ble bra av behandlingen." Doktoren sa da at jeg hadde blitt bra av behandlingen, og derfor er det noe annet denne gangen, du er deprimert denne gangen fastslo doktoren. Det var det doktoren skrev i papirene og jeg fikk en sykemelding på grunn av 'astenia depressio mentis'. Men jeg hadde disse uforståelige reaksjonene i musklene mine som vanligvis først oppstår i beina mine, og det var årsaken til hvorfor jeg hadde oppsøkt doktoren, derfor ble jeg overrasket av doktorens oppførsel.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

14

Onsdag 15. januar 1986, fortalte jeg moren til datteren min at doktoren tidligere den dagen hadde gjort noe galt, jeg hadde fått sykemelding for depresjon på grunn av hvordan reaksjonene i musklene mine kunne gjøre det vanskelig for meg å ta meg av mitt livs situasjon. Det er galt av doktoren å gjøre sånn sa jeg, og jeg sa at det er umulig å stole på den doktoren som gjorde sånn. Det er ikke depresjon som er min sykdom, det er noe i musklene mine. Men alle doktorer er tosker angående min sykdom sa jeg, derfor er det håpløst å finne noe annet enn toskete doktorer angående denne sykdommen. Jeg sa at jeg måtte gjøre noe selv for å bli bedre igjen, forandre jobben min blant annet. Jeg sa at det var viktig at denne doktoren ikke fikk muligheten til å gjøre noe mer galt som til og med kunne skade livene våre.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

15

Etter at moren til datteren min og jeg hadde avsluttet dette samtaleemnet 15. januar, fortalte hun meg at datteren vår hadde sakt til henne at hun ønsket å være mer sammen med meg. Og hun sa at jeg kunne komme å besøke datteren vår mer enn før, også om formiddagen fordi jeg hadde blitt sykmeldt, når datteren vår kom hjem fra skolen for eksempel. Jeg svarte at jeg kunne komme å besøke datteren vår mer enn før, men det var viktig at jeg også kunne bruke tiden min på å få et annet arbeid å leve av svarte jeg. Denne nye avtalen gjorde datteren vår glad og sterk, med sitt livs forskjellige sammenhenger i trygghet og under forståelig kontroll i hennes eget sinn. Denne nye avtalen var noe datteren vår hadde øvet sin egen innflytelse over for å oppnå, noe som hun da også visste var hennes situasjons mulighet å ha rett til å oppnå. Cirka tolv dager tidligere hadde jeg fortalt henne at hennes mors familie ikke hadde rett til å hindre henne i å være sammen med meg, noe som hun da hadde fortalt meg engstelig om at de hadde snakket om å gjøre, dette hendte i helga etter fredag 3. januar 1986, da vi var sammen hjemme hos meg. Jeg fortalte datteren min at hun kunne snakke med moren sin som ikke ønsket å hindre henne i å være sammen med meg, sa jeg. På den tiden hadde datteren min og jeg mange gode planer vi var opptatt med og interessert i å realisere gjennom året 1986. Datteren min skulle få sitt eget motorsykkel utstyr for eksempel; en skinndress, støvler, hansker, og en hjelm. Det var mange ting vi snakket om å gjøre dette året, fordi hun hadde blitt eldre og vi hadde nye muligheter.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

16

Senere på kvelden onsdag 15. januar 1986, snakket moren til datteren min og jeg om hvordan datteren vår var glad i å være sammen med meg. Jeg likte hvordan moren hennes hadde vært positiv og hjelpsom angående datteren vår og meg gjennom årene etter 1979, og jeg ønsket å være noe lignende for datteren vår og henne. Det var noe trist i ansiktet hennes angående hvordan hennes familiekrets var motsatt til min overfor datteren vår, hennes familie var ikke så positiv overfor datteren vår som min familie var. Jeg snakket om at jeg hadde vært svært opptatt av hvordan datteren vår skulle ha et godt forhold til familien min, jeg sa at jeg hadde gjort mange ting for å oppnå denne situasjonen. Jeg hadde planlagt og ordnet denne situasjonen grundig gjennom årene siden 1979. Jeg fortalte henne at jeg pleide å ordne til hvordan familien min kom og besøkte oss innimellom når datteren min var hos meg, og at jeg fulgte opp kontakten som datteren vår hadde med familien min. Jeg sa at hun kunne gjøre det samme og ta seg av en sånn situasjon selv, og at jeg også kunne tilpasse kontakten med datteren vår i forbindelse med hva hun hadde planlagt for helgene. Jeg sa til henne at hun kunne ordne det sånn som jeg gjorde og invitere familien sin til å komme hjem til henne neste søndag som var fastsatt for samvær for datteren min og meg, for eksempel, og at datteren min og jeg kunne være mer sammen på andre dager etterpå som en avpasning. Og jeg snakket om dette som en fleksibel måte for å praktisere hvordan datteren vår kunne være i kontakt med begge foreldrene sine og begge familiene sine. Resten av den dagen, 15. januar 1986, gjorde vi vanlige ting som å spise kveldsmat før jeg reiste hjem til leiligheten min.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

17

De fire viktige tingene vi hadde snakket om denne dagen, onsdag 15. januar 1986, er: 1.) en dum doktor 2.) datteren vår ønsket å være mer sammen med meg 3.) jeg skulle besøke datteren vår mer en før 4.) en fleksibel måte for å praktisere datteren vår sin kontakt med begge sine foreldre og familier.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

18

Først i 2000 huska jeg at noe viktig hendte på denne datoen på onsdag 15. januar 1986, og fra da av har jeg huska enda mer om hva som hendte. Årsaken til at jeg begynte å huske denne dagen i 2000, er at jeg på den tiden begynte å finne datoer om denne situasjonen i offentlige arkiver. Riktige datoer ble så viktige for meg for å sette ting inn i riktig kronologisk rekkefølge, sånn at jeg lagde kalendere for hvert år fra 1972 til 2000. Jeg fikk informasjonen om alle disse datoene på biblioteket i Oslo by. Dette er et eksempel på hvordan jeg har gjort mye arbeid angående å finne noen små deler med riktig og viktig informasjon. Det var i 1972 jeg for første gang møtte noen i min datters mors familie for eksempel. Det var hennes mors bror som sa han hadde hørt så mye om meg, og han ønsket å komme i kontakt med meg. Jeg visste ikke noe om han og hadde aldri hørt et eneste ord om han før. I denne sammenheng er det også passende å tilføye at det var min datters mors bror som i begynnelsen fra 1972 til 1974 snakket til moren til datteren min fordi han ønsket at hun skulle bli kjæresten min. Dette var noe uvanlig for meg på den tiden, som jeg ikke forstod.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

19

► Større bilde

To dager etter 15. januar 1986, fredag 17. januar, gikk jeg tidlig til datteren min sitt hjem fordi hun og jeg skulle få mer ut av dagen sammen. Jeg kom på den tiden da hun var hjemme fra skolen. Tidligere i 1979, hadde moren hennes og jeg snakket om at vi skulle følge datteren vår til hverandre, så hun kunne erfare at begge foreldrene hennes likte hennes samhørighet med den andre forelderen, og at vi ønsket å hjelpe henne til å reise fra den ene til den andre av hennes foreldre. Dette var ment sånn at hun skulle bli harmonisk i sitt sinn gjennom den videre barndommen og psykologiske modningen, det var min ide som jeg kom fram til da datteren min og jeg var sammen alene for oss selv den første gangen, hun og jeg hadde da snakket alvorlig sammen i mange timer om å forstå den nye situasjonen, hun var et lite barn men hun hadde sterke følelser og tanker. Den helga i 1979 lovet jeg også datteren min at jeg skulle ta meg av vår kontakt med hverandre, og det begynner å være veldig viktig for datteren min på en måte hun kunne snakke om til meg, etterpå har jeg klart og tydelig husket og ønsket å oppfylle dette løftet. Dette er det sterkeste som har hendt i livet mitt. Ordningen om å bringe datteren vår til hverandre, hadde blitt praktisert gjennom årene siden 1979. Men fordi jeg var sykmeldt denne fredagen i 1986, og ikke var på arbeid den dagen, og fordi vi på onsdag hadde snakket om at jeg skulle komme oftere å besøke datteren min, hendte det på en annen måte denne helga. Datteren min og jeg reiste hjem til meg hvor vi i mange år hadde utviklet vår samhørighet, interesser, og selve rommenes interiører. Fra 1979 da jeg ble separert og senere skilt, begynner datteren min og jeg å være enda mer bevisste på samhørigheten mellom oss, det var noe verdifullt vi hadde i våre sjeler; som var i forbindelse med henne og meg, vår familie, andre forbindelser, og interesser. Datteren min var trygg og sindig med en sikker oppførsel angående vår situasjon. Typisk løp datteren min opp trappene til min leilighet. Denne helga var vi sammen som vanlig hjemme hos meg fra fredag til søndag; hvor vi gikk ut og kom tilbake igjen, lagde mat og spiste, både gjorde ting i sammen og hver for oss.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

20

► Større bilde

Midt på dagen søndag 19. januar 1986, omkring klokka tre, ringte moren til datteren min i telefonen. Datteren min satt ved siden av meg ved vårt felles skrivebord med to plasser, en plass for hver av oss, hvor vi hadde våre to deler med forskjellige ting under utvikling. Datteren min samlet på forskjellige bergarter, for eksempel, noen av dem hadde blitt kjøpt i en spesiell butikk for sånne steiner som ble solgt i forskjellige størrelser; dette var helt og holdent hennes egen ide, det var hun som også hadde blitt interessert i denne spesielle butikken. Blant annet liker hun vanligvis å sitte der å tegne og modellere med forskjellige materialer. Moren til datteren min sa at familien hennes hadde kommet og besøkt henne, og hun spurte om hun kunne komme og hente datteren vår tidligere så hun kunne være sammen med familien. Jeg spurte datteren vår om hun ville reise hjem tidligere, og hun svarte i en standhaftig tone at hun ikke ville reise hjem tidligere. Jeg fortalte moren hennes hva hun svarte, og moren hennes begynner å bli trist. Jeg foreslo at vi kunne bli enige om at datteren vår og jeg skulle være mer sammen etterpå i den kommende uka, og moren hennes gikk med på forslaget. Da spurte jeg datteren vår om hun ville gå med på det, og hun svarte at hun bare ville gå med på det hvis hun kunne være mer sammen med meg i den kommende uka. Da jeg sa dette til moren hennes, gikk moren hennes med på dette. Jeg sa at jeg kunne bringe datteren vår hjem, men moren hennes insisterte på å komme og hente henne, og da ble vi enige om det. Med en gang telefonsamtalen var over, fikk jeg en sterk følelse av at noe var galt, og jeg sa det til datteren min, men hun kunne ikke forstå at det kunne være noe galt. Da moren hennes kom omkring klokka fire, gikk vi alle inn på kjøkkenet og satt der og snakket en stund, omkring en halv time eller noe sånt. Etterpå fulgte jeg datteren min og moren hennes til T-banen. Da vi kom fram til T-bane stasjonen fikk jeg en sterk følelse av at noe var farlig hjemme hos dem, og jeg fortalte moren til datteren min det og sa at jeg kunne bli med dem hele veien hjem. Kanskje det er noe farlig som har å gjøre med faren din sa jeg, eller med situasjonen hjemme hos deg nå. Hvis jeg reiser sammen med deg vil det ikke hende noe farlig sa jeg, men moren hennes insisterte på å reise hjem med datteren vår uten meg. Da sa jeg til moren til datteren min at vi må snakke sammen igjen, og hun svarte ja. Og så sa vi "ha det" til hverandre. Og jeg gikk hjem igjen. Flere ganger har jeg fått disse tydelige følelsene om fare, og gjennom årene har jeg funnet ut at disse tydelige følelsene i mitt sinn alltid er riktige. Og denne dagen, søndag 19. januar 1986, var det også riktig at noe farlig hendte sener hjemme hos datteren min og moren hennes, men jeg var ikke der. Etter denne datoen har datteren min og jeg blitt hindret i å være sammen, og vår kontakt med hverandre har blitt sabotert.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

21

Mandag 20. januar 1984, ringte jeg i telefonen til moren til datteren min omkring klokka fire på dagen. Det var fordi jeg ønsket å følge opp vårt løfte til datteren vår, som var at hun skulle få mer kontakt med meg enn tidligere. Da moren til datteren min svarte og hun hørte det var meg, la hun på telefonrøret uten noen forklaring. Jeg ble overrasket og kunne ikke forstå noe som helst av hvorfor hun gjorde noe sånt. Dette begynte å oppta mitt sinn på den sterkeste måten, men jeg kunne ikke finne ut om noen årsak eller forklaring for hva som hendte. Gjennom årene var jeg blitt vant til at moren til datteren min hadde en ubetydelig tendens til å skifte personlighet fra det normale til motsatt av det normale. Denne ubetydelige tendensen var noe jeg hadde tenkt mye på i løpet av mange år på den tiden. Jeg hadde funnet ut at hun alltid vendte tilbake til det normale igjen hvis jeg selv oppførte meg stabilt, rolig, og stille; vanligvis var hun tilbake til det normale etter noen få minutter. Jeg ble aldri sint på henne på grunn av denne ubetydelige tendensen. Jeg var vant til å begynne å være vennlig og fåmælt mot henne hver gang dette skjedde, hvilket ikke var ofte. I 1986 hadde det vært årevis mellom sånne ubetydelige hendelser, som aldri hadde forårsaket noe problem tidligere. Fordi jeg var vant til hennes oppførsel på denne måten, var jeg vant til å oppføre meg stabilt, rolig, vennlig, og fåmælt; hvilket også begynte å være min oppførsel denne gangen. Denne slags væremåte som moren til datteren min hadde, var noe jeg aldri hadde villet snakke om fordi jeg ønsket å beskytte henne mot andres ondskap angående den væremåten, så jeg hadde alltid vært taus om det. Denne væremåten er noe hun uten tvil ikke kan klandres for, og hun er ikke skyldig angående denne væremåten, det skjer på grunn av psykologisk innflytelse fra andre personer. Angående hennes forhold til meg, har broren hennes hatt en manipulerende psykologisk innflytelse over hennes sinn, fordi det var han; i årene fra 1972 til 1974, som ønsket at hun skulle bli kjæresten min og ikke henne selv. Dette har gitt henne en tendens til å veksle personlighet fra det normale til motsatt av det normale; dette er hva jeg tenker om det. Andre som hun stoler på, har influert henne med sine egne ønsker som er den undergravende innflytelsen, som har undergravet hennes sinn. Som en tilvent væremåte for meg gjennom mange år, ble jeg også denne gangen på mandag 20. januar 1986; stabil, rolig, vennlig, og fåmælt. Dette var første gangen noe som dette hadde hendt når moren til datteren min og jeg var i telefonen, sånn at nøyaktig dette hadde aldri skjedd tidligere. Den neste dagen, på tirsdag 21. januar 1986, ringte jeg til moren til datteren min igjen, omkring klokka fire på dagen, det samme som dagen før. Og det var fordi jeg ønsket å følge opp vårt løfte til datteren vår, som var at hun skulle få mer kontakt med meg enn tidligere. Da moren til datteren min svarte og hørte det var meg, sa hun at nå måtte jeg forstå, og at hun ikke ville ødelegge forholdet mellom datteren min og meg, deretter la hun på telefonrøret uten noen videre forklaring. Jeg kunne ikke forstå noe om hvorfor hun gjorde noe sånt.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

22

På onsdag 22. januar 1986, gikk jeg til avtalt tid til legekontoret for andre gang, en uke etter 15. januar. Det var på grunn av sykdom i musklene at jeg hadde kontaktet doktoren, og jeg hadde tenkt på at doktoren ikke kunne hjelpe meg med vanskelighetene som hadde oppstått den siste uka. Derfor sa jeg ikke et eneste ord til doktoren om situasjonen angående datteren min og moren hennes. Og det var fordi jeg ikke ønsket at doktoren skulle bli involvert i det anliggende. Doktoren hadde fått sykdommen i musklene mine å arbeide med, og ikke noe annet, dette var også fordi jeg ikke ønsket å overbelaste doktoren med mer enn doktoren kunne ta seg av. Jeg hadde et godt inntrykk av denne doktoren fra et halvt år tidligere, og jeg ville ikke overbelaste doktoren for mye på grunn av hva jeg trodde var et godt forhold. Jeg hadde tenkt at en doktor som denne allmennpraktiserende legen har noen få minutter til hver pasient, og ikke kunne begynne å arbeide med noe som ville ta timer å begynne å vite lite granne om, så min private situasjon var ikke en jobb for denne doktoren. Jeg hadde besluttet å ikke involvere doktoren i min private situasjon. Da jeg hadde sittet på venterommet en stund, var det min tur til å komme inn til legekontoret for noen minutter. Doktoren fortalte meg at en person som vet hvem jeg er, hadde vært der og snakket med doktoren. Doktoren spurte meg hva jeg synes om denne personen, og jeg ville ikke begynne å si noe dårlig om denne personen, så jeg svarte at han er grei. Jeg tenkte at doktoren kunne snakke med denne nye pasienten uten å involvere meg i det anliggende, det var noe mellom doktoren og ham; tenkte jeg. Doktoren sa ikke noe til meg om hva denne personen hadde sagt, og det var fordi doktoren har taushetsplikt angående denne nye pasienten, som angående alle andre pasienter også; dette var det jeg tenkte om det. Denne personen hadde vært mye syk, og hadde ofte kommet til meg for å snakke om sine sykdommer, og jeg tenkte at det var en lettelse, at han hadde gått til en doktor med sine problemer. Han hadde aldri hatt noe å gjøre med familien min, vennene mine, jobbene mine, eller mine sosiale aktiviteter; jeg hadde vært en aktiv person i samfunnet mitt. Han hadde kommet til Norge fra et annet vesteuropeisk land omkring seks år tidligere. Jeg hadde mye å tenke på den uka, og tenkte det var en lettelse at denne personen hadde begynt å gå til en lege med sine problemer istedenfor til meg. Det jeg hadde tenkt å gjøre angående min egen sykdom hadde blitt forstyrret av hva som hadde hendt den siste uka. Jeg hadde tenkt på å finne meg en annen jobb, det var det som hadde hjulpet mot sykdommen min i tidligere situasjoner. Men jeg var overrasket angående den nye situasjonen angående datteren min og moren hennes som hadde oppstått den siste uka.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

23

På onsdag eller torsdag 23. januar 1986, reiste jeg til datteren min og moren hennes fordi jeg tenkte at det ville være bedre enn en annen telefonsamtale. Dette er omkring en uke etter 15. januar; da moren til datteren min på sitt initiativ, hadde sagt til meg at jeg kunne komme oftere for å besøke datteren min hjemme hos henne. Da jeg hadde ringt på dørklokka, begynte moren til datteren min å snakke til meg gjennom avisluka i entrédøra. Hun kunne ikke la meg komme inn, sa hun, om igjen og om igjen. Og etter noen minutter sa hun til meg at faren hennes skulle kjøre meg hjem igjen, og det gjorde han. Han fortalte meg med flakkende øyer; at moren til datteren min ikke var frisk, og at jeg måtte la henne være i fred. Jeg visste at dette ikke var riktig, men jeg kunne ikke forstå noe om hva som foregikk. Moren til datteren min var frisk på søndag 19., noen få dager tidligere. Og når hun hadde vært syk tidligere, hadde hun vært vant til å ringe til meg i telefonen. Etter en kort periode i stua mi, kjørte han tilbake igjen.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

24

På fredag 24. januar 1986, kom personen som hadde vært og snakket med doktoren tidligere den uka, og besøkte meg. Jeg spurte denne personen om å reise å fortelle moren til datteren min at hun ikke behøvde å være redd meg. Det må være en misforståelse som har forårsaket hvordan moren til datteren min har begynt å oppføre seg, sa jeg. Jeg tenkte at hun hadde blitt redd meg for et eller annet, som hun ikke behøvde å være redd for. Du kan fortelle henne at denne oppførselen hun har begynt med, ikke er nødvendig, sa jeg til ham. Han svarte at han ikke kunne klare å gjøre noe sånt, men jeg sa igjen at det bare er en enkel ting for deg å gjøre som du kan klare. Du behøver bare å si til henne at hun ikke behøver å være redd meg, sa jeg. Et halvt år tidligere hadde jeg hjulpet ham sammenhengende i cirka 24 timer med å maskinskrive grunnfagsoppgaven hans fra håndskrevne ark, som han skrev i løpet av disse 24 timene; sånn at han ble ferdig til tidsfristen. Jeg kunne skrive ganske hurtig på maskin, så dette var noe enkelt for meg å gjøre. Å arbeide sammenhengende i 24 timer var heller ikke noe uvanlig for meg å gjøre. Jeg tenkte at denne situasjonen 24. januar 1986, var en mulighet for ham også, til å gjøre noe hjelpsomt for meg på en enkel måte, sånn at forbindelsen vår kunne begynne å være mer jevnbyrdig. Jeg tenkte at hele situasjonen som hadde oppstått, bare var noen uvesentlige småting. Han svarte til sist at han skulle reise å snakke med henne, han hadde aldri snakket med henne tidligere. Jeg satt i stua mi og ventet en stund til han kom tilbake igjen. Da han kom tilbake så han idiotisk ut, med et idiotisk smil over hele fjeset sitt. Faren til moren til datteren min var der sa han, og faren til moren til datteren min likte ham; fortalte han meg veldig stolt. Du skal ikke være der, sa han til meg. Jeg sa til ham at han ikke forstod noe av dette, og at han bare måtte holde seg unna alt sammen og ikke gjøre mer angående dette. Jeg tenkte at denne personen bare kunne være brysom og ikke noe annet. Denne personen hadde bare sagt hei til datteren min, og han visste ikke noe om henne og meg. Han var en fremmed angående mitt privatliv. Hvis jeg hadde visst at faren til moren til datteren min var der den 24. januar, hadde jeg aldri spurt denne personen om å reise å snakke med moren til datteren min. Jeg forstod ikke noe om hva som foregikk.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

25

Den siste uka i januar 1986, det kunne være omkrig tirsdag 28. januar; ringte jeg igjen i telefonen til moren til datteren min. Denne gangen var det fordi jeg ønsket å snakke med datteren min. Moren til datteren min svarte, ja vel, og hun gikk og fikk datteren vår til telefonen. Vi snakket en stund. Hele tiden etterpå har jeg husket at jeg sa til datteren min, "vi skal være sammen igjen". Og hun svarte, "jeg håper det iallfall".

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

26

Onsdag 29. januar 1986, gikk jeg til avtalt tid til legekontoret for tredje gang i løpet av tre uker. Men fra 15. januar, som var den første gangen, og til 29. januar, som var den tredje gangen; hadde det gått nøyaktig to uker. I løpet av disse to ukene hadde jeg bare snakket noen få minutter med doktoren, omkring 30 minutter hvis alt legges sammen, og ikke noe viktig om min private situasjon. Det var på grunn av sykdom i musklene mine at jeg hadde kontaktet doktoren. Som jeg har skrevet tidligere; hadde jeg tenkt på at doktoren ikke kunne hjelpe meg med vanskelighetene som hadde oppstått de to siste ukene. Derfor sa jeg heller ikke denne gangen et eneste ord til doktoren om situasjonen angående datteren min og moren hennes. Denne gangen sa doktoren som er en kvinne, at moren til datteren min hadde ringt til henne. Jeg ble i godt humør og sa til doktoren at kanskje hun kunne klare å snakke til moren til datteren min. Fra tidligere doktorer, alt i alt omkring sju doktorer, var jeg vant til deres taushetsplikt. Doktoren svarte at hun skulle forsøke. Doktoren sa ikke noe til meg om hva moren til datteren min hadde sagt, og det var fordi doktoren hadde taushetsplikt angående denne nye pasienten, som angående alle andre pasienter også; dette var det jeg tenkte om det. Deretter fortalte doktoren meg at hun visste om en overlege i psykiatri for en poliklinikk i nærheten av hennes kontorbygning, som også er en kvinne, som hun av og til møtte på deres felles kantine hvor de pleide å spise lunsj. Doktoren spurte meg om hun skulle snakke med denne psykiateren. Jeg tenkte eksakt at det kunne være noe hjelpsomt for doktoren angående doktoren selv. Hvis jeg hadde hatt psykiatriske problemer, hadde det vært meg som skulle gå til en psykiater selvfølgelig, og ikke doktoren, doktoren visste ikke noe om min psykologiske tilstand som heller ikke var jobben hennes å gjøre. Jeg hadde ikke noen psykiatriske problemer, jeg hadde problemer i musklene mine. Min psykologiske tilstand var sterk og normal, også fordi jeg gjennom årene hadde holdt ut så mye smerter i musklene mine som var at jeg hadde måttet holde ut store påkjenninger i årevis uten å gi etter for noen slags depresjon. Dette var det som hendte denne tredje gangen på legekontoret. På dette tidspunktet hadde doktoren snakket med to andre personer, uten å fortelle meg noe om hva. Disse to personene var ikke mine nærmeste pårørende, som var mange andre personer som ikke hadde noe de ønsket å fortelle denne doktoren om meg. Doktoren hadde verken snakket til meg om mitt privatliv og min psykologiske tilstand, og heller ikke til mine nærmeste pårørende om sånne ting. Denne doktoren visste ikke noe om mitt privatliv, som var veldig mye doktoren ikke visste selvfølgelig.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

27

Fredag 31. januar 1986, hadde denne uvanlige situasjonen som syntes som noe unødvendig for meg, pågått i 12 dager. Jeg hadde besluttet at dette fikk være nok av disse dumhetene. Jeg hadde bestemt meg for å ikke godta disse dumhetene mer. På dette tidspunktet hadde jeg ikke snakket til noen andre om denne uvanlige og dumme situasjonen, som hadde pågått i 12 dager. Da denne kortfattede teksten var tilgjengelig for andre personer tirsdag 17. juni 2004, 18 år etter 1986; var det første gangen sannheten om disse 12 dagene ble forklart. Og disse 12 dagene er hva alt det andre handler om, og ikke noe annet. Denne teksten er nøyaktig, som er noe jeg har tenkt på vil være til hjelp for dem som har lidd på grunn av psykologiske plager alle årene etter disse 12 dumme dagene i 1986. Av meg selv var jeg sikker og bestemt uten noen ustødig oppførsel på fredag 31. januar 1986. Omkring fire dager tidligere hadde jeg snakket med datteren min i telefonen om at vi skulle være sammen igjen, og denne helga var bestemt for samvær for datteren min og meg. På denne dagen var det bare en ting jeg hadde å gjøre, og det var å få slutt på disse dumhetene. Omkring klokka fire var jeg på vei til datteren min sitt hjem. Normalt skulle moren til datteren min fulgt datteren vår til meg denne dagen, men hun hadde oppført seg så uventet i 12 dager på dette tidspunktet, sånn at jeg satt ikke hjemme og ventet noe lengre. Normalt skulle datteren min og jeg ha snakket i telefonen angående at datteren vår skulle besøke meg i helga, men ikke noe hadde vært normalt de siste 12 dagene. Da jeg var hjemme hos datteren min, ringte jeg på dørklokka. Moren til datteren min åpnet døra, og sa at jeg ikke skulle være der. Jeg svarte at datteren min og jeg skulle være sammen i helga, og at hun måtte slutte med sin dumme oppførsel. Deretter sluttet hun med sin dumme oppførsel og sa høflig at det var i orden og lot meg komme inn døra, på dette tidspunktet var hun normal igjen. Faren hennes var ikke der denne gangen. Datteren vår hadde reist til teateret, sa hun. Noe lignende hadde aldri skjedd tidligere når datteren vår skulle være sammen med meg i helga. Vår datters venninnes mor hadde fått noen gratisbilleter, og hun og barnet hennes hadde ønsket å ta vår datter med seg til teateret. Hun vil snart være tilbake, sa moren til datteren min; kanskje nå, fortsatte hun, mens hun bekymret så etter klokka et eller annet sted. Det skulle bare være for en kort stund, sa hun. Jeg forstod at hun tenkte på at datteren vår ønsket å møte meg, og derfor smilte jeg til henne, jeg var vant til den foranderlige oppførsel til moren til datteren min som jeg aldri ble sint på. Fordi datteren vår ikke var der, begynte vi å snakke om hva som hadde hendt. Familien hennes hadde blitt helt gærne på søndag 19. januar 1986, og det hadde vært så forferdelig, sa hun. De hadde begynt å bebreide meg, og det var fordi de ikke forstod hva hun var blitt ulykkelig for, forklarte hun. Hun hadde ikke klart å oppføre seg på en nyttig måte, fordi de var så mange og hele situasjonen hadde overrasket henne, fortalte hun meg. Faren hennes hadde blitt så ulykkelig, og hun hadde begynt å synes synd på ham, "faren min er snill"; sa hun til meg. Kanskje han er snill, men han lager mye rot, svarte jeg. Jeg begynte å analysere vår daværende situasjon. Deretter sa hun at hun ønsket at noen skulle komme å hjelpe oss, og hun ønsket at jeg skulle ringe til den samme personen som jeg hadde bedt om å komme å snakke med henne fredag en uke tidligere. Han kan ikke hjelpe oss, det er ikke noe vits i å ringe til ham, svarte jeg. Men du kan ringe til hvem du vil, så hvis du vil at han skal komme, kan du ringe til ham. Men han kan ikke gjøre noe annet enn å sitte her og ikke gjøre noe; fortsatte jeg. Så hvis du ønsker at noen skal komme hit å sitte og ikke gjøre noe, da kan du ringe til ham, men jeg ønsker ikke at han skal komme og derfor vil jeg heller ikke ringe til ham; sa jeg. I ettertid tenker jeg at hun var influert av at han var den eneste som hadde gjort noe, som var forrige fredag, andre hadde ikke gjort noe; men hun kjente ham ikke i det hele tatt. Hun ringte til denne personen. Etterpå tok det for lang tid før han kom, og jeg begynte å tenke, og jeg sa til henne at han kunne være en mentalt forstyrra person som typisk kunne gjøre noe dumt og farlig. Hun begynte å være mentalt lammet av skrekk og kunne ikke snakke. Deretter ringte han på dørklokka og kom inn. Med en gang sa han til meg at jeg ikke skulle være der. "Du tar feil", sa jeg til ham, jeg satt på en stol i stua og ventet på at datteren min skulle komme hjem som var noe han ikke visste noe om. Han så seg forvirret omkring og spurte moren til datteren min om hvor telefonen er. Deretter ringte han til noen og sa navnet sitt og ja. "Hva er det du gjør", sa jeg til ham, og jeg ble mentalt lammet med sjokk og mistet hukommelsen min angående hva jeg nettopp hadde vært veldig mye konsentrert om. Han begynte å gå i sikksakk forvirret omkring seg selv med et tafatt utseende og uten noen mening i sine bevegelser eller sin skravling. Moren til datteren min stod rolig og var blek og stille. Omkring fem eller ti minutter etterpå ringte noen på dørklokka, og to politikonstabler i uniform kom inn. De så på meg og spurte moren til datteren min, "er det han?" Hun svarte, "ja". Uten noen andre spørsmål eller forklaringer tok de meg begge brutalt fra stolen og brakte meg ut. De spurte meg ikke engang om navnet mitt. Jeg ble lammet i både sinnet og kroppen min og var fullstendig kraftløs. Jeg hadde aldri vært i noen slags konflikt med loven og politiet. Jeg forstod ikke noe. På den tiden var det ikke ulovlig for foreldre å ta seg av barna sine i Norge. Ute på gata stod en politimann jeg kjente fra tidligere. Jeg hadde snakket med ham før, tidlig i 1983 da jeg arbeida på en ungdomsklubb i en annen bydel i Oslo. Blant annet hadde jeg fortalt ham om at datteren min bodde her i denne bydelen i Oslo. Uten noen forklaring la han meg i håndjern og de dyttet meg inn i baksetet på politibilen utenfor vinduene hvor en av venninnene til datteren min bodde. Og deretter kjørte de meg av sted til legevakta hvor politimannen jeg kjente fra tidligere, brakte meg inn til to psykiatere. Ikke noe fornuftig hendte på dette kontoret, alle tre av dem snakket bare meningsløsheter og så dumme ut. Alle tre av dem sa at jeg måtte møte på den psykiatriske poliklinikken i nærheten av doktorens kontorbygning på mandag 3. februar 1986; omkring klokka ni om morgenen. Hvis jeg ikke lovet å gjøre det, sa dem, ville de ikke la meg gå fri igjen. Jeg forstod absolutt ikke noe; og mitt sinn var ødelagt. Ikke bare var forholdet mitt til datteren min krenket, men også forholdet mitt til landet mitt. Jeg hadde vært et aktivt medlem av samfunnet mitt på mange måter i mange år.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

28

Etter fredag 31. januar 1986, begynte alt å bli verre. Og det var på grunn av at mange offentlig ansatte personer, hadde gjort noe galt 31. januar 1986; som de aldri ønsket å rette opp igjen. Derfor begynte både dem, og til og med enda flere personer også, å gjøre mer og mer og verre og verre feil. Neste fredag 7. februar, hadde jeg ligget og grått hele natten, fordi jeg var fortvila over at moren til datteren min ble mer og mer unormal, samtidig som alle lo og hadde det morsomt med det. Derfor reiste jeg denne fredagen til henne igjen, og klapset til henne sånn som man gjøre med bevisstløse personer. Jeg tenke at jeg måtte klare det alene, for alle andre hadde det bare morsomt med dette. Hun hadde vanligvis alltid kontaktet meg om hun hadde vanskeligheter. Etter det ble hun normal og vi snakket i 5 timer. Jeg gikk også ut og kjøpte noe godt å spise, og kom tilbake igjen. Men så ringte doktoren min til henne, og kort tid etter kom politiet og tok meg til doktoren. Da jeg gikk fra doktoren, fikk jeg kraftige fysiske reaksjoner som sterke strømninger gjennom kroppen, og jeg forstod i det øyeblikket at jeg mistet all hukommelsen min. Alle som tidligere hadde ledd og hatt det så morsomt, begynte å snakke om at jeg hadde vært så slem mot moren til datteren min. Jeg visste ikke lenger hva som hadde hendt, og kunne ikke si noe til det. Omkring fire eller fem ganger til i løpet av februar til mars 1986, forsøkte jeg å komme i kontakt med datteren min og moren hennes igjen. Men hver gang kom politiet og tok meg vekk fra datteren min igjen. Både politiet og dem som var offentlig ansatte, lo og hadde det morsomt hele tiden. På fredag 31. januar visste jeg ikke at doktoren min hadde noe å gjøre med hva som hendte den dagen. Først mange år etterpå har jeg forstått at hun og den overlegen i psykiatri for poliklinikken i nærheten av hennes kontorbygning, hadde møtt hverandre på deres felles kantine hvor de pleide å være til lunsj, og hvor de lo og hadde det moro angående livet mitt mens de spiste lunsj sammen. Personen som kom fredag 31. januar må ha snakket med doktoren min angående hva som hendte den dagen, og doktoren min må ha snakket med den overlegen i psykiatri for poliklinikken; dette er noe opplagt. Men jeg fikk ikke noe informasjon om hva de og andre holdt på med. På fredag 28. februar 1986, hadde jeg avtalt å besøke familien min som bor omkring en tre-timers-reise fra Oslo hvor jeg bor. Men på torsdag 27. februar 1986 ringer den psykologen til meg, som jeg hadde blitt tvunget til å komme til på mandag 3. februar 1986. Han sa at jeg måtte komme til hans kontor den neste dagen. Da jeg kom til hans kontor på fredag 28. februar 1986, møtte jeg den overlegen i psykiatri for poliklinikken for første gang. De ønsket å teste ut om jeg var sinnssyk sa de til meg. Deretter kjørte to politimenn meg til et sykehus hvor en overlege for ut-testingen hadde ordnet til en hel avdeling av sykehuset med mange andre ansatte for denne veldig store ut-testingen. De skulle teste ut i mange dager også. I løpet av denne perioden var jeg sammen med moren min hjemme hos meg en dag. Det var første gang noen fra familien min hadde kontakt med meg det året. Da kom to politikonstabler, og uten noen forklaring, rev de meg brutalt vekk fra moren min. Moren min fikk et forferdelig sammenbrudd med veldige skakninger over hele ansiktet sitt og kroppen sin mens hun begynte å gråte forferdelig. Men sånne ting påvirker ikke leende politikonstabler som har det morsomt. Dette har ødelagt hele familien min som ikke hadde gjort noe galt. Den overlegen i psykiatri for ut-testingen, hadde samme familienavn som den overlegen i psykiatri for poliklinikken, og hun var også kvinne. Etter at ut-testingen var ferdig i løpet av tre eller fire dager, kunne jeg nesten ikke huske mitt egen navn lenger, og nesten all hukommelsen min var borte. I løpet av februar 1986 hadde jeg igjen og igjen fått en slags strømning gjennom mitt sinn og min kropp, og i dag tenker jeg at det var sorgen min over hvordan datteren min og familien min ble ødelagt, som brøt ned min biologiske substans som hadde å gjøre med mine mentale egenskaper. De som gjorde dette lo og hadde det morsomt.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

29

Årsaken som startet denne forferdelige situasjonen, er at i løpet av perioden fra 3. januar til 15. januar 1986, hadde jeg en eller flere ganger snakket med moren til datteren min om veldig ulykkelige ting som har å gjøre med hennes familie. Istedenfor å hjelpe disse menneskene med disse vanskelighetene; begynte sånne doktorer, psykiatere, psykologer, og politiet; å ha det morsomt med denne situasjonen. I løpet av årene etterpå, har nøyaktig disse problemene tiltatt og forvirret sannheten om hva jeg her har skrevet sannheten om.

17. juni 2004, David H. Hegg

🖶 ► Utskriftsvennlig

Når du har åpnet denne utskriftbare siden, klikk "Skriv ut", ofte Ctrl+P, og det vil bli skrevet ut sånn som skriveren er satt opp til å skrive, Cmd+P på en Mac.

► Kalenderen